Duell

En duell eller tvekamp er en avtalt strid mellom to personer (duellanter) med avtalte våpen, enten man blir enige om bruk av pistol eller kårde. Fenomenet fikk størst utbredelse på 1600- og 1700-tallet, som da Tordenskjold ble drept i en duell på tysk jord i 1720. I dagens Norge regnes duell som voldslovbrudd og drap etter straffeloven, overfor noen som har samtykket. En alvorlig ment duell vil derfor alltid være straffbar og bedømt som forsøkt eller fullbyrdet grov kroppsskade eller drap, selv om samtykke kan virke noe formildende.

Duell mellom Alexander Hamilton og Aaron Burr (1804).

Den norrøne versjonen av en duell var holmgang. Norges siste duell fant muligvis sted i Bergen, der det i all hemmelighet skal ha vært avtalt en duell i 1894 i forbindelse med den norsk-amerikanske barytonsangeren Albert Arveschougs (1861–1913) besøk.

Innledning på en duell i senmiddelalderen.

Historie

Som ved jernbyrd og andre gudsdommer oppstod i middelalderen tanken om at Gud ville la den rettferdige seire, selv om Laterankonsilet i 1215 forbød slike tvekamper. I fektemesteren Hans Talhoffers verker fra 1400-tallet fortelles at partene gikk til en domstol og la frem sitt ønske om en tvekamp for Guds øyne. Talhoffer etterlot seg et dikt om fektekamp som oppbevares ved Det kgl. bibliotek i København.

Tycho Brahe fikk som student i Rostock i 1566 hogd av seg nesen i duell med en annen student, Manderup Parsberg (1546-1625). De ble venner igjen, og Brahe klarte seg med en nese-protese. Desto mer krenket ble Parsberg da han mange år senere i nekrologen over Brahe leste at avdøde angivelig var blitt maltraktert i et forsøk på snikmord. Parsberg fikk støtte av Christian IV da han forsøkte å få den ansvarlige for injurien straffet, men forgjeves.

Christian IV ble selv utfordret til duell på kårde, uten rustning, av Karl IX av Sverige i et brev i 1611. Svenskekongen mente at Christian hadde brutt en fredsavtale, men Christian avviste planen med ordene: «Du skulle skamme deg, din gamle narr, å angripe en ærlig herre, hvilket du visserligen har lært av gamle horer som pleier å verge for seg med å skjelle og smelle.»

Instruksjon i fekting, som avbildet i Joachim Meyers instruksjonsbok fra 1570.

Fra den tyske byen Gelnhausen foreligger et regelverk fra 1630 om fremgangsmåten hvis man ønsket å stevne noen til duell.

Også kortvokste kunne utkjempe dueller. Charles 1.s dronning, Henrietta, hadde en dverg ved hoffet som het Jeffery Hudson (1619-82). Han fulgte med til Frankrike under stuartenes eksil, der han i 1644 ble krenket over en nedlatende bemerkning om sin høyde fra bror til William Crofts, dronningens hestepasser. Hudson utfordret mannen til duell med pistoler, fra hesterygg som utlignet duellantenes høyde. Hudson var et utmerket skytte, han traff motparten som døde. For dette ble Hudson forvist fra hoffet, for dueller var forbudt i Frankrike, og William Crofts tolererte heller ikke drapet på sin bror. Hudson ble senere tatt til slave av nordafrikanske pirater og først løskjøpt etter 25 år. Han døde i fattigdom.

Selv N.F.S. Grundtvig var stolt av gamle tiders tvekamper og så dem som et sunt uttrykk for et spesielt nordisk æresbegrep og frihetstrang. De som ikke er villige til å ta en kamp, vil langsomt dø ut, mente Grundtvig.

Duellen mellom prinsesse Pauline og grevinne Anastasia i 1892.

Danmarks siste duell fant trolig sted 10. februar 1900. Den unge skuespilleren Robert Schyberg følte seg trakassert av en anmeldelse i Politiken, der Edvard Brandes skrev at Schyberg så ut som han hadde «gjort i buksene» da han spilte i Holberg-stykket Mester Gert Westphaler på Det Kongelige Teater. Schyberg oppsøkte Brandes på Rådhuspladsen utenfor Politiken og slo ham i ansiktet med ordene «Ved De at De er et Æsel!» Brandes' paraply knakk da han brukte den til å forsvare seg mot Schybergs stokkeslag. Brandes krevde etter dette at teateret avskjediget Schyberg, og teatersjef grev Christian Conrad Sophus Danneskiold-Samsøe forsøkte å få Schyberg til å gi Brandes en unnskyldning. I stedet skrev Schyberg et hånlig leserinnlegg om Brandes i avisen Vort Land, hvilket teatersjefen takserte til 14 spilledagers utestengning. Men til sist ble pressens latterliggjøring så overveldende at Brandes utfordret Schyberg til duell, med pistoler som våpen. Partene møttes i Ermelunden ved Dyrehaven, men ingen av skuddene traff. Duellantene utsendte umiddelbart en pressemelding om utfallet, men i stedet for oppreisning, førte saken bare til ytterligere latterliggjøring. Til overmål ble begge idømt 14 dages fengsel, ettersom duellering var forbudt. Brandes benyttet fengselsoppholdet til å lære seg nederlandsk.

Dueller mellom kvinner ble kalt petticoat duels (underskjørt-dueller) og var kjent fra tidlig 1700-tall. Stor omtale fikk det da Richard Wagners mentor, prinsesse Pauline von Metternich (1836-1921), utkjempet en duell om blomsterarrangementer med grevinne Anastasia Kielmannsegg i Vaduz i 1892. Kvinnene kjempet med kårder, og prinsesse Pauline fikk et lite kutt i nesen, mens grevinnen ble truffet i armen. Det er uvisst hvem som dermed vant, men begge hadde reddet sin ære.

Da Joseph Schumpeter flyttet til Czernowitz i 1909, endte han i duell på sverd mot den lokale universitetsbibliotekaren som hindret studentenes tilgang til bøkene. Schumpeter skaffet ham dermed et arr, og de to duellantene ble siden gode venner.

I 1911 var den italienske futuristen Filippo Tommaso Marinetti i London, og tok seg nær av det han opplevde som en nedsettende bemerkning om den italienske hær fra den irske journalisten Francis McCullagh. Snart ble McCullagh oppsøkt i sitt hjem i Surrey av tre italienere, der den ene - Marinetti - utfordret ham til duell, noe iren høflig avslo. I stedet holdt Marinetti en tale for ham som varte et kvarters tid.

Tyske studenter i duell med sabel, malt av Georg Mühlberg (1863–1925)

Våpen og dødelighet

I starten ble samme våpen brukt i en duell som på en slagmark, ofte mer formalisert, men i senmiddelalderens ridderlige og juridiske dueller kunne en finne alt fra lanser på hesterygg til stridshammere til fots.

I løpet av det «lange femtenhundretallet» (ca. 1450–1630) ble sverdet et symbol på mandighet og ære, og i daglig bruk. Samtidig gikk rustninger av bruk, så duell ble utkjempet i sivile klær og med et sverd. Pistoler ble mer populære utover 1700-tallet, og i land som England ble de det dominerende våpenet.

Bruk av blankvåpen i duell førte til at duellen stanset ved første treff. Videre var duellpistoler ikke riflet, noe som utelukket presisjonsskyting. Disse to faktorer førte til at duellanters dødelighet avtok.

Duell mellom mann og kvinne som avbildet i et fektemanuskript fra 1400-tallet.

Litteratur

• Collstedt, Christopher (2007): Duellanten och rättvisan, duellbrott och synen på mannlighet i stormaktsväldets slutskede. Lund:
• Hull, Jeffrey (2008): Knightly Duelling, The Fighting Arts of German Chivalry. Paladin Press
• Kiernan V.G. (1988): The Duell in European History, Honour and the Reign of Aristocracy. Oxford:
• Tlusty, B. Ann (2011) The Martial Ethic in Early Modern Germany, Civic Duty and the Right of Arms. Palgrave Macmillan
• Wise, Arthur (1971): The History and Art of Personal Combat. New York: