[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Ariadne

datteren til Minos i gresk mytologi

Ariadne (gresk: Ἀριάδνη; latin: Ariadne) var i henhold til gresk mytologi en fruktbarhetsgudinnen på Kreta hvor hun ble forstått som en prinsesse, datter av den mytologiske kong Minos. Det finnes forskjellige varianter av Ariadnes myte, men hun er kjent for å hjelpe den athenske helten Thesevs med å rømme fra den fryktede Minotauros (halvt okse, halv menneske) og bli forlatt av ham på øya Naxos. Der så Dionysos den sovende Ariadne, ble forelsket i henne og giftet seg senere med henne. Mange versjoner av myten forteller at Dionysos kastet Ariadnes smykkekrone opp i himmelen for å skape stjernebildet Den nordlige krone (Corona borealis).[1]

Ariadne
Ariadne sover ved siden av Hypnos. Detalj av freskomaleri, 100-tallet e.Kr., Pompeii
TrossystemGresk mytologi
Romersk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas, Roma
Originalt navnἈριάδνη
ForeldreMinos og Pasifaë (eller Krete, datter av Asterion)
MakeDionysos, Thesevs
BarnStafylos, Oinopion, Thoas, Fanos
SymbolerSnor / tråd, slange, okse
TeksterPausanias; Plutark

Ariadne er assosiert med labyrinter på grunn av hennes engasjement i mytene om Thesevs og Minotauros. Det ble også arrangeres festivaler på Kypros og Naxos til Ariadnes ære.[2][3]

Ariadne var datter av Minos, kongen av Kreta[4] og sønn av Zevs, og av Pasifaë, Minos' dronning og datter av Helios.[5] Andre kilder gjorde moren til Ariadne til Kreta, en datter av Asterios, ektemann av Europa.[6]

Den romerske forfatteren Hyginus identifiserte Ariadne som den romerske Libera (senere identifisert med Proserpina), bruden til Liber.[7] [8]

Etymologi

rediger

Greske leksikografer i den hellenistiske perioden hevdet at Ariadne er avledet fra de antikke, kretiske dialektiske elementene ari (ἀρι-), «mest», og adnós (ἀδνός), «hellig».[9] Motsatt har den greske filologen Stylianos Alexiou hevdet at til tross for troen på at Ariadnes navn er av indoeuropeisk opprinnelse, er det faktisk før-gresk.[10]

Den nederlandske språkforskeren Robert S.P. Beekes har også støttet Ariadne med å ha en før-gresk opprinnelse; spesifikt å være minoisk fra Kreta ettersom navnet hennes omfatter sekvensen dn (δν), sjelden i indoeuropeiske språk og en indikasjon på at det er et minoisk lånord.[11]

Mytologi

rediger
 
Bacchus and Ariadne, Guido Reni, ca. 1620

Minos ga ansvaret for labyrinten til Ariadne hvor ofringer ble gjort som en del av tilbedelsen av enten til Poseidon eller Athene, avhengig av hvilken versjon av myten; senere hjalp hun Thesevs med å erobre Minotauros og redde barna fra ofring. I andre fortellinger var hun bruden til Dionysos, hennes status som dødelig eller guddommelig varierte i disse beretningene.[12]

Ariadne og Thesevs

rediger
 
Ariadne (høyre) som ektefelle av Dionysos. Irret bronseapplikasjon fra Khalki, Rhodos, sent på 300-tallet f.Kr., i British Museum.

Ettersom antikkens greske myter ble overført muntlig, som andre myter, har Ariadnes myte mange variasjoner. I følge en athensk versjon angrep Minos Athen etter at sønnen hans, Androgeos, ble drept der. Athenerne ba om vilkår og ble pålagt å ofre 7 unge menn og 7 jomfruer til Minotauros hvert 1., 7. eller 9. år (avhengig av kilden).[13] Ett år omfattet offerfesten Thesevs, sønn av kong Aigevs, som meldte seg frivillig for å drepe Minotauros.[14]

Thesevs krevde, som den med høyest byrd, sin rett til å bli ofret først til Minotauros. Ved hjelp av døtrene Ariadne og Faidra, som imponeres av den brave helt, samtykker kong Minos i kravet. Ved første øyekast ble Ariadne forelsket i ham og ga ham et sverd og en trådkule (ο Μίτος της Αριάδνης, «Ariadnes streng») slik at han kunne spore seg ut av labyrinten til Minotauros.[15] Thesevs lovte Ariadne at hvis han klarte å drepe udyret, skal han ta henne med seg til Athen og gjøre henne til dronning. Med kløktig heltemot dreper Thesevs Minotauros, og finner veien tilbake ved hjelp av Ariadnes tråd.

Vel ute av labyrinten, snek Thesevs seg ned til skipet der ofrene og Ariadne ventet. Til tross for bronsekjempen Talos’ iherdige forsøk på å stoppe dem, klarte de å unnslippe, og la med god bør av gårde mot Athen. På veien stopper de på øya Naxos. Thesevs fant Ariadne trøttende, og mens hun la seg for å sove, forlot de henne og seilte av sted.

Ariadne forrådte sin far og sitt fedreland for sin elsker Thesevs. Hun stakk av med Thesevs etter at han drepte Minotauros, men ifølge Homer i Odysseen «hadde han ingen glede av henne, for før det drepte Artemis henne i havgapet Dia på grunn av vitnet om Dionysos». Uttrykket « havgapet Dia» refererer til den ubebodde øya Dia, som ligger utenfor nordkysten av Kreta i Middelhavet. Men, det er mulig at Dia egentlig referert til øya Naxos, om myten om Ariadne skal være konsekvent.

De fleste beretninger hevder at Thesevs etterlot Ariadne på Naxos, og i noen versjoner sårer Persevs henne dødelig. En del myter har gjort Dionysos til Ariadnes ektemake, og fikk derfor Thesevs til å forlate henne.[16] Homer utdyper ikke arten av forbindelsen Dionysos, men Oxford Classical Dictionary spekulerte i at hun allerede var gift med ham da hun stakk av med Thesevs. I følge Plutark fortalte Paeon av Amathus at Thesevs ved et uhell etterlot Ariadne bare for å komme tilbake da det var for sent.[15]

Naxos

rediger
 
Ariadne på Derveni-kratéret (dekorert keramisk blandekar).

Hos Hesiod og i de fleste andre versjoner, ble Ariadne etterlatt av Thesevs som sov på Naxos, og Dionysos gjenoppdaget henne og giftet seg med henne. I noen få versjoner av myten,[17] dukket Dionysos opp for Thesevs da de seilte fra Kreta, og sa at han hadde valgt Ariadne som sin kone og krevde at Thesevs skulle forlate henne på Naxos til fordelo for ham; dette førte til at den athenske kulturhelten ble frikjent for desertering.[16] Vasemalere i Athen avbildet ofte Athene som leder Thesecs fra den sovende Ariadne til skipet hans.

Ariadne fødte flere av de kjente barna til Dionysos, blant dem Oenopion, Staphylos og Thoas. Dionysos satte smykkekronen hennes i himmelen som stjernebildet Den nordlige krone. Ariadne var trofast mot Dionysos. I en versjon av myten hennes drepte Persevs henne ved Argos ved å gjøre henne om til stein med hodet til Medusa under Persevs’ krig med Dionysos.[18] Odysseen forteller at Artemis drepte henne.[19] I følge Plutark forteller en versjon av myten at Ariadne hengte seg etter å ha blitt forlatt av Thesevs.[20] Dionysos dro deretter til Hades og brakte henne og sin mor Semele til Olympos, hvor de ble guddommeliggjort.[21]

Som gudinne

rediger

Karl Kerenyi og Robert Graves teoretiserte at Ariadne, hvis navn de trodde stammet fra Hesykhios fra Alexandrias fortegnelse av «Άδνον», en kretisk-gresk form for «arihagne» («helt ren"»), var en stor gudinne på Kreta, «den første guddommelige person av gresk mytologi som umiddelbart vil bli gjenkjent på Kreta»,[22] men da arkeologisk undersøkelse begynte på Kreta, observerte Kerenyi at dette navnet hennes bare var et epitet (tilnavn) og hevdet at hun opprinnelig var «Labyrintens herskerinne», både en svingete danseplass og, etter gresk oppfatning, et fengsel med den fryktede Minotauros i sentrum. Kerenyi forklarte at en inskripsjon i Linear B fra Knossos «til alle gudene, honning ... [,] til herskerinnen til labyrinten honning» i like mengder, antydet for ham at herskerinnen til labyrinten var en stor gudinne i seg selv.[23] Professor Barry Powell antydet at hun var slangegudinnen på det minoiske Kreta, som det finnes flere avbildninger av.[24]

Plutark rapporterte i sitt Livet til Thesevs, som behandler ham som en historisk person, at på øya Naxos var det en jordisk Ariadne, som var forskjellig fra en guddommelig:

Noen av de på Naxos har også en egen historie, at det var to minoer og to ariadner, hvorav den ene, sier de, var gift med Dionysos på Naxos og fødte ham Staphylos og broren hans, og den andre fra en senere tid, etter å ha blitt fraktet vekk av Thesevs og deretter blitt forlatt av ham, kom til Naxos, ledsaget av en amme ved navn Korkyne, hvis grav de viser; og at denne Ariadne døde også der.[25]

I en kylix (drikkeskål) dekorert av maleren Aison (ca. 425 – ca. 410 f.Kr.)[26] drar Thesevs Minotauros fra en tempellignende labyrint, men gudinnen som følger ham i denne attiske representasjonen er Athene.

 
Bacchus og Ariadne, maleri av Tizian fra rundt 1523.
Foto: National Gallery i London[27]

En antikk kult for Afrodite-Ariadne som ble observert ved byen Amathus på Kypros, ifølge den obskure hellenistiske mytografen Paeon av Amathus; verkene hans er tapt, men hans fortelling er blant kildene som Plutark siterte i sin Livet til Thesevs (20.3–5). I følge myten som var gjeldende ved Amathus, det nest viktigste kypriotiske kultsenteret til Afrodite, ble Thesevs’ skip feid ut av kurs og den gravide og lidende Ariadne ble satt i land i stormen. Thesevs, som forsøkte å sikre skipet, ble utilsiktet feid ut på havet, og ble dermed fritatt for å ha forlatt Ariadne. De kypriotiske kvinnene tok seg av Ariadne, som døde i fødsel, men ble minnet i en helligdom. Thesevs, overveldet av sorg da han kom tilbake, etterlot penger for ofringer til Ariadne og beordret to kultbilder reist, ett av sølv og ett av bronse.

Ved feiringene til hennes ære den andre dagen i måneden Gorpieîos,[28] la en ung mann seg ned på bakken og forestilte fødselsrier. Den hellige lunden som helligdommen lå i ble kalt «Afrodite-Ariadne-lunden».[29] I følge kypriotisk legende var Ariadnes grav plassert innenfor temenos til helligdommen Afrodite-Ariadne.[30] Den primitive karakteren til kulten på Amathus i denne fortellingen ser ut til å være langt eldre enn den athenske sanksjonerte helligdommen til Afrodite, som på Amathus mottok «Ariadne» (en tolkning avleder deler av navnet fra det generelle hagnê, Ἁγνη, «ren») som et epitet.[31][32]

Festivaler

rediger

Festivalene Ariadneia (ἀριάδνεια) hedret Ariadne og ble holdt på Naxos og Kypros. I følge Plutark trodde noen på Naxos at det var to Ariadner, hvorav den ene døde på øya Naxos etter å ha blitt forlatt av Thesevs. Ariadneia-festivalen hedrer Naxos som stedet for hennes død med ofringer og sørging.[2][33] Paeon, formidlet av Plutark, tilskrev Ariadneia-festivalen på Kypros til Thesevs, som etterlot penger til øya slik at ofringer kunne gjøres for å minnes Ariadne. Ofringer ble holdt i «Afrodite-Ariadne-lunden», der Ariadnes grav ble hevdet å være. Under disse ofringene skal en ung mann legge seg ned og etterligne en fødende kvinne ved å rope og gestikulere den andre dagen i måneden, Gorpieîos. En statuett i sølv og en bronse ble også konstruert til hennes ære.

Andre betydninger

rediger

Ariadne-motivet ble innledet av en L'Arianna først Claudio Monteverdi i 1608, og deretter av Carlo Agostino Badia i 1702. Ariadne av den tyske komponisten Johann Georg Conradi i 1691 og Arianna i ca. 1727 av Benedetto Marcello. Et melodrama fra 1775 i et akt Ariadne auf Naxos med musikk av Georg Benda og libretto av Johann Christian Brandes.[34] Dessuten Joseph Haydns kantate fra 1790 Arianna a Naxos.

Richard Strauss’ standard repertoaropera var Ariadne auf Naxos med tysk libretto av Hugo von Hofmannsthal fra 1912,[35][36]

Raketten Ariane er oppkalt etter gudinnen Ariadne. Ariadne er også navnet på en sommerfugl-slekt i gruppen Biblidinae.

Referanser

rediger
  1. ^ Hall, James (4. mai 2018): Dictionary of Subjects and Symbols in Art. Routledge. ISBN 978-0-429-97358-1.
  2. ^ a b Plutark: Life of Theseus, Penelope.uchicago.edu.
  3. ^ LacusCurtius • Greek Festivals — Ariadneia, Smith's Dictionary. 1875. Penelope.uchicago.edu.
  4. ^ Homer: Odysseen, 11.320; Hesiod: Theogonien, 947; og senere skribenter.
  5. ^ Pasifaë er nevnt som mor til Ariadne i Apollodorus, 3.1.2; Apollonius: Argonautika, 3.997; og Hyginus: Fabulæ, 224.
  6. ^ Asklepiades fra Tragilos, i Apollodorus, 3.1.2
  7. ^ Wiseman, T.P. (1988): «Satyrs in Rome? The Background to Horace's Ars Poetica», Journal of Roman Studies. 78: 7 n54. doi:10.2307/301447. ISSN 0075-4358. JSTOR 301447. S2CID 161849654.
  8. ^ Hyginus: Fabulæ (på Latin). 224. Sitat: «Qui facti sunt ex mortalibus immortales ... Ariadnen Liber pater Liberam appellavit, Minois et Pasiphaes filiam...»
  9. ^ Hanks & Hodges (1997), s. 15.
  10. ^ Alexiou (1969), s. 72.
  11. ^ Beekes, Robert S.P. (2010): Etymological Dictionary of Greek. Bind I, med bistand fra Lucien van Beek. Leiden Indo-European Etymological Dictionary Series; 10. Leiden, Boston: Brill, 2010. ISBN 978-90-04-17420-7; s. 130.
  12. ^ Sidhe, Fiana (2002): «Goddess Ariadne in the Spotlight», MatriFocus, Arkivert fra originalen 10. september 2017
  13. ^ «Minotaur | Definition, Story, Labyrinth, & Facts», Britannica
  14. ^ Carter, Tim (1999): «Lamenting Ariadne?» Early Music. 27 (3), s. 395–405. doi:10.1093/earlyj/XXVII.3.395. ISSN 0306-1078. JSTOR 3128655.
  15. ^ a b Rewriting Ariadne: What Is Her Myth? TheCollector.com. 2. august 2021
  16. ^ a b LacusCurtius • Diodorus Siculus — Book V Chapters 47-84, Penelope.uchicago.edu
  17. ^ Diodorus Siculus, 4.61 og 5.51; Pausanias, 1.20, § 2, 9.40, § 2, og 10.29, § 2.
  18. ^ Nonnus: Dionysiaca, 47.665
  19. ^ Homer: Odyssey, Book XI.
  20. ^ Plutark: Life of Theseus, 20.1
  21. ^ «Ariadne», Greekmythology.com
  22. ^ Kerenyi (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, s. 89.
  23. ^ Kerenyi (1976), s. 90f.
  24. ^ Powell, Barry B. (1998): Classical Myth, 2. utg., med nye oversettelser av antikke tekster av Herbert M. Howe, Upper Saddle River, NJ, USA, Prentice-Hall; s. 368.
  25. ^ Plutark: Life of Theseus, xx.5
  26. ^ Denne kylix er bevart av Museo Arqueológico Nacional de España; [Fil:Kylix Theseus Aison MNA Inv11365 n1.jpg se bilde].
  27. ^ National gallery om Tizians «Bacchus og Ariadne»
  28. ^ Γορπιαῖος, Wiktionary
  29. ^ Cueva, Edmund P. (høsten 1996): «Plutarch's Ariadne in Chariton's Chaereas and Callirhoe», American Journal of Philology, 117(3), s. 473–484.
  30. ^ Breitenberger, Barbara (2007): Aphrodite and Eros: The Development of Greek Erotic Mythology. New York, NY: Routledge; s. 32.
  31. ^ «Demeter Titles», Theoi.com
  32. ^ Lochlann, Rebecca : «Aridela, lunar goddess, mistress of the labyrinth»
  33. ^ LacusCurtius • Greek Festivals — Ariadneia, Smith's Dictionary, 1875. Penelope.uchicago.edu.
  34. ^ "Ariadne auf Naxos, melodrama, Classical Work Reviews. All Media Guide, 2009
  35. ^ Lismann, Else Mayer (sommer 1953): «Ariadne Auf Naxos», Tempo. 28 (28), s. 25–28. doi:10.1017/S0040298200051159. S2CID 251414632.
  36. ^ Kennedy, Michael (2001): The New Penguin Opera Guide. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-029312-8; s. 893–895.

Litteratur

rediger

Bibliography

rediger
  • Alexiou, Stylianos (1969): Minoan Civilization (6. reviderte utg.). Heraklion, Hellas.
  • Hanks, Patrick; Hodges, Flavia (1997): A Concise Dictionary of First Names (revidert utg.). New York City, United States: Oxford University Press. ISBN 978-0198662594.
  • Jones, Henry Stuart, red. (1940): A Greek–English Lexicon. Clarendon Press.
  • Kerenyi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, part I.iii «The Cretan core of the Dionysos myth» Princeton: Princeton University Press.
  • Peck, Harry Thurston (1898): Harpers Dictionary of Classical Antiquities
  • Ruck, Carl A.P.; Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth. Durham: Carolina Academic Press.

Eksterne lenker

rediger
  • (en) Ariadne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
  • «Ariadne», Theoi Project. Samling av greske og latinske sitat og henvisninger i engelsk oversettelse
  • Bilder av Ariadne, Warburg Institute Iconographic Database
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ariadne&oldid=24482890»