R. vokste opp i Skien, men oppholdt seg i USA sammen med faren 1892-94. Da R. bosatte seg i Kristiania i 1894, begynte han i lære i Brødrene Paolis gipsstøperi. Han laget små gipsbyster og lærte støping og ornamentsmodellering. På Tegneskolen hadde han Brynjulf Bergslien som lærer, og etter dennes død, Lars Utne. R. arbeidet også på Utnes atelier og var med på å støpe Gutten og løven på Nationaltheatrets tak. Han utførte flere gipsrelieffer, bl.a. til Stortorvets Gjæstgiveri, Kristiania (1900). R. forsøkte å få plass ved et billedhuggeratelier i Berlin, men måtte nøye seg med et kortvarig opphold på modellerskole. Etter debuten som billedhugger på Høstutstillingen 1901, oppholdt R. seg 8 måneder i Paris og studerte ved akademiene Colarossi og Julian. Selv oppgir han å ha mottatt sterke inntrykk fra Auguste Rodins kunst. Den eldre kunsten fanget hans interesse, bl.a. under reisen til Italia i 1906. R. hadde vanskelig for å slå igjennom som billedhugger, men penger han hadde tjent på en byste av Wollert Konow (H) bidrog til Italia-reisen.
R. mottok avgjørende impulser fra Gustav Vigeland. På dennes sterke anbefaling overtok han fra 1907 ledelsen av skulpturarbeidene ved Trondheim domkirke. I 1909 foretok han en reise for å studere middelalderske forbilder. Hans arbeider ved domkirken er alle i tilstrebet "høygotisk stil", og omfatter en serie skulpturer på korbuen og skipets yttervegger. Hans fantasifulle, sikkert stiliserte vannspyere (kleberstein 1907-17) på nord- og sydveggen har et overbevisende middelalder preg. De 12 relieffene over vestskipets arkader er milde, nesten idylliske i sitt uttrykk, og har likhetstrekk med tilsvarende relieffer i Lincoln-katedralen. Golgata (kleberstein 1914) på vestfronten er R.s hovedverk ved domkirken. Spesielt er Kristus-skikkelsen dyktig modellert. Arbeidene viser R.s kunnskaper om og evne til å tilpasse seg det historiske monumentets stilpreg uten å oppgi sin egen uttrykksform. Etter at den såkalte "systemstriden" i 1917 avbrøt de videre arbeidene ved domkirken, utførte R. to viktige offentlige monumentoppgaver. Bronsestatuen over Frederik 2 på torget i Gamlebyen, Fredrikstad tar stilistisk utgangspunkt i gravrelieffer fra Frederik 2s tid og tilpasser seg meget vellykket det omgivende arkitekturmiljøet som et formidlende mellomledd mellom bygrunnleggerens by og den bevarte arkitektur. Plasseringen og utformingen av monumentet over OlavTryggvason på Torget i Trondheim var en krevende monumentaloppgave; byens store torg krysses av brede gater med domkirken som krevende silhuett. R. løste oppgaven med en kolossalsøyle som bærer Olavsstatuen. Gjennom sin nyklassisistisk pregede oppfatning av monumentet som del av et monumentalt anlagt byrom, var R. nyskapende i Norge i forhold til den naturalistisk-impresjonistiske tradisjonen som f.eks. Gunnar Utsond var eksponent for.
Under Trondheims-tiden hadde R. en tid vært lærer i modellering ved Norges Tekniske Høyskole, og i 1921 ble han utnevnt til professor i skulptur ved Kunstakademiet. Som eksponent for 1920-årenes klassisisme fremhevet R. det strenge formstudium og skulpturens konstruktive oppbygning. Erfaringene fra Trondheim domkirke hadde gjort ham fortrolig med sentrale formproblemer, og hans strenge krav til modellering og formsans bidrog til en tiltrengt fornyelse av norsk billedhuggerkunst. Blant R.s elever var Stinius Fredriksen, Nic. Schiøll, Asbjørg Borgfelt, Per Hurum og Per Palle Storm, som alle videreførte hans ideer. Samspillet mellom skulptur og arkitektur er også avgjørende for de 12 karyatider (1920-22) R. utførte til Sjømannsskolen i Tønsberg. Kvinneskikkelsene representerer forskjellige oversjøiske samfunn, enkelte av dem er både fantasifulle og dekorative. Til Ullern kirke, Oslo har R. laget et tympanonrelieff Jesus velsigner barna (1921), som imidlertid er mer stivt og stilisert. Relieffet Grete Ruzt Nissen (marmor 1922) viser i lavt relieff både liv og sensualitet i danserinnens bevegelser. Stoffbehandlingen røper hvor grundig R. hadde studert antikkens reliefftradisjon. Portrettene utgjør for øvrig hans viktigste og mest markante bidrag. Mer enn å fastholde flyktige minespill eller uttrykk, fremheves selve kraniets form, mens sporene etter arbeidet utviskes mest mulig. Skuespilleren Harald Stormoen (bronse 1920, Nationaltheatret), modellert i Trondheim , er inspirert av romersk portrettkunst. Også hodet av arkitekt Magnus Poulsson (kleberstein 1921, Nasjonalgalleriet, Oslo) er sterkt preget av kraniets fortettede form. Et senere portrett, dikterenOlav Aukrust (bronse 1929-31, Nasjonalgalleriet), knytter i sin underlige langstrakte, men følsomt modellerte form forbindelsen tilbake til R.s arbeider i Trondheim domkirke. Spenning mellom uttrykk for vilje og sensibilitet preger bysten av maleren Anders C. Svarstad (gips).
Det monumentet som opptok det meste av R.s tid var Eidsvollssøylen. Tanken om et nasjonalmonument over Riksforsamlingen var lansert i pressen alt i 1836. Etter at Karl Johan-monumentet ble oppført på Slottsplassen, utpekte Eidsvolls plass foran Stortinget seg som monumentets naturlige plass. Etter konkurranser i 1906 og -08, oppfordret monumentkomiteen kunstnerne til å sende inn forslag på egen hånd, men ingen av de fremsatte forslag vakte tilstrekkelig oppmerksomhet. I 1925 vant R. en ny konkurranse om Eidsvollsmonument med et 31,5 meter høyt søylemonument Fra Hafrsfjord til Eidsvoll med relieffscener inspirert av den romersk antikke triumfsøyle. Motivrekken var basert på tidens vanlige historiesyn, at frigjøringsverket i 1814 bygde på Norges tidligere storhetstid og nasjonale, kulturelle forutsetninger. Relieffene nederst viser en rekke vikinghøvdinger i nesten fullt relieff, og over disse ses 12 flatere relieffbånd med scener fra Norgeshistorien, spesielt middelalderen. øverst avsluttes søylen med en rekke Eidsvollsmenn. På toppen av søylen var tenkt plassert den norske løve, men denne ble senere erstattet med en middelalderkonge til hest. Prøveoppstillingen av modellen i 1926 viste at den planlagte underbygning med trapper og fire ulver i hjørnene helt ville dominere plassen. Med underbygningen erstattet av en rund basis, vedtok Stortinget i 1935 at monumentet skulle utføres. Huggingen ble påbegynt, men stoppet opp i 1939 pga. manglende økonomiske midler. Etter en ny bevilgning i 1942 var toppskulpturen klar til støping i bronse 1945. R.s dom i landssvikoppgjøret i 1945 førte til at monumentplanene ble henlagt og først gjenopptatt i 1964, da komiteen ble rekonstruert. Arbeidet ble likevel utsatt. Etter at Norsk kulturråd i 1968 til slutt frarådet å reise monumentet, vedtok Stortinget i 1971 å oppheve vedtaket fra 1935 om å reise søylen på Eidsvolls plass. Forslag om å reise den et annet sted ble også forkastet. Den ferdig huggede høvdingrekken og syv tromler ble vist utenfor Kunstnernes Hus ved R.s minneutstilling i 1969. Eidsvollssøylen hadde vært behandlet i sammenheng med omfattende reguleringsforslag preget av nyklassisismen i 20-årene. Planene ville ha medført store inngrep i Stortingets nærmeste omgivelser. Formale kvaliteter til tross, tiden hadde løpt fra det sterkt heroisk/nasjonale program som var monumentets idé.
R. utførte imidlertid flere offentlige oppdrag i 50-årene. Monumentet over polfarerenHjalmar Johansen (bronse 1958) i Skien, har driv og bevegelse, men fremstillingen er sterkt heroisk.
