Kaare Espolin Johnson – eller ganske enkelt “Espolin” – startet sin karriere som illustratør i ukebladet Arbeidermagasinet. Hans spesielle skrapeteknikk egnet seg godt for grafikk, men som grafiker nådde han først relativt sent i livet ut til det store publikum.
Johnson flyttet til Finnmark som toåring sammen med sine foreldre og sin tre år eldre søster. Minnene fra oppveksten der og lykkelige somrer på morfarens gård øst for Kirkenes sammen med fetteren Einar finner vi igjen i mange av Espolins mest kjente motiver (Fylgje, Gutten med konkylien). Fine barndomsår i Finnmark ble avløst av en ikke fullt så lystelig tenåringstid i Bodø, da faren ble utnevnt til politimester i Salten. Verst var overgangen til middelskolen fra beskyttet hjemmeundervisning av mor og tante. Espolins store handikap, et medfødt dårlig syn med dertil hørende tykke brilleglass, samt finnmarksdialekt, kvalifiserte til utstrakt mobbing. Heller ikke lærerne forstod hans problem og regnet ham nærmest som evneveik. Med hjelp fra moren bestod han likevel middelskolen som privatist, men gymnaset måtte han gi opp på grunn av en langvarig, tuberkuløs sykdom.
Espolin begynte sin kunstutdannelse på Bjørn Smith-Halds malerskole i Bodø, men fant ut at oljemaling ikke egnet seg for hans dårlige syn. Høsten 1928 begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, med hovedvekt på tegning, og han stortrivdes. Fra høsten 1931 fulgte han et års tid malerklassen på Statens Kunstakademi hos bl.a. Axel Revold, senere også Per Krohgs aktklasse.
Fra høsten 1932 ble Arbeidermagasinet (det senere Magasinet for alle) Espolins faste holdepunkt i mer enn 20 år. I ekteskapet med Ba Qvale kom det etter hvert to barn, men usikker økonomi preget familielivet frem til 1950-årene. Den tidkrevende blandingsteknikken han hadde lagt seg til, kastet lite av seg. Etter råd fra kunstnervenner begynte han med grafikk for å øke inntjeningsevnen, og frem til sin død laget han i alt 40 litografier og 83 serigrafier i varierende opplag.
Espolins ry som bokillustratør startet med Einar K. Aas' og svogeren Peter Wessel Zapffes barokke samling nordlandshistorier, Vett og Uvett (1942). Frem til 1960-årene fikk han en del mindre oppdrag med illustrasjoner av bøker. De første større oppdragene var eventyrsamlingen Ringelihorn av Regine Normann, etterfulgt av Sigbjørn Hølmebakks roman Fimbulvinteren. Hovedverket er imidlertid illustrasjonene til Johan Bojers Den siste viking (1972-utgaven). Dessuten hadde han helt siden 1933 tegnet en rekke bokomslag. Fellesnevner for alle hans bokillustrasjoner er det nordnorske landskapet, især Finnmark og Lofoten. Hans lykkelige barndom i Finnmark, og hans tilknytning til Lofoten fra 1950-årene av, preger hans kunst. Røst-arkipelet med Trenyken og lofotfiskernes barske liv hørte til hans yndlingsmotiver. Espolin er blitt kalt “lengselens billeddikter”, og grunnmelodien i hans liv og kunst var den konstante dragning mot nord i alle de årene han bodde i eller ved Oslo.
Mange av motivene fra illustrasjonene bearbeidet han videre som grafikk, ved siden av originalarbeider i den spesielle blandingsteknikk han hadde utviklet, hvor motivet ble skrapt frem i hvitt med barberblad eller nål gjennom et lag svart tusj. Dette kombinerte han med collage, akvarell, dusjing med fiksativsprøyte, kullstift – hva han måtte ha for hånden! Allerede 1932 debuterte han på Høstutstillingen, og han stilte jevnlig ut der frem til 1973, da han var spesielt invitert; det ble han også 1987, ved utstillingens 100-årsjubileum.
I 1956 fikk Espolin sitt første utsmykkingsoppdrag, tre bilder til hurtigruteskipet Ragnvald Jarl. Fire år senere stod søsterskipet Harald Jarl for tur, hvor han laget en fortløpende frise (i det som senere ble skipets røykesalong) med nordnorske motiver tilpasset sitater fra Petter Dass' Nordlands Trompet. Sitatene er felt inn i messing under hvert bilde – 7 i alt, malt med en gummilateksmaling på huntonittplater. (Da skipet høsten 2001 ble tatt ut av trafikk, ble bildene tatt ned, og etter restaurering skal de etter planen monteres i det nye hurtigruteskipet Trollfjord, som er under bygging.) Senere fulgte store oppdrag for bl.a. politikammeret i Kirkenes, Televerket i Sandnessjøen og Lødingen rådhus.
Fra 1941 hadde Espolin syn på bare ett øye. Etter en vellykket operasjon 1972 endret synet seg fra minus 26 til pluss 1! Arbeidsgleden ble om mulig enda større; den siste tiden før inngrepet hadde han måttet ta kikkert til hjelp.
Kaare Espolin Johnson fikk en rekke utmerkelser for sin kunst – de fleste av dem sent i livet. 1994 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull, og av kunst- og kulturpriser fikk han Lofotpostens kulturpris 1963, Morgenbladets pris 1965, Kirke- og undervisningsdepartementets 1. premie for beste barnebok 1967, Bodø bys kulturpris 1968, Nordkalottens kulturpris (fra Norrbottens län) 1969 og Nordland fylkeskommunes kulturpris 1990, samt Petter Dass-medaljen 1980. Han fikk også oppleve at et stort antall av hans arbeider ble samlet på ett sted og gjort tilgjengelig for publikum. 1992, to år før han døde, åpnet Galleri Espolin, som Vågan kommune hadde reist i Kabelvåg for å huse Espolins storslåtte kunstgave til folket i Lofoten.