Gjennom sine 39 år som sjefredaktør spilte Einar Skavlan en viktig rolle for utviklingen og utbredelsen av Dagbladet. Han var også en betydningsfull teaterkritiker og var sjef for Nationaltheatret 1928–29.
Skavlans barndomshjem var et sentrum for nasjonal og radikal venstrepolitikk i Kristiania, og han ble tidlig politisk engasjert. I studietiden ble han sterkt opptatt av unionsfeidene, og 1905 ble han en av Georg Stangs og Gunnar Heibergs unge beundrere. Skavlan tok examen artium 1900 ved Otto Anderssens skole, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1906. Etter studiene ville han inn i venstreavisene Dagbladet eller Norske Intelligenssedler, men fikk ikke innpass og startet derfor som journalist og litterær medarbeider i Verdens Gang 1907. Tre år senere ble han med redaktør Ola Thommessen over i det nystartede Tidens Tegn. 1914 ble Skavlan redaksjonssekretær i Dagbladet, og etter Hans Volckmars død 1915 ble han sjefredaktør, en stilling han hadde helt til sin død, med unntak av årene han var sjef for Nationaltheatret og av okkupasjonstiden.
Da Skavlan kom til Dagbladet, var det en utpreget politisk avis, med et lite opplag og dårlig økonomi. Som sjefredaktør ledet han avisen i en mer radikal retning, ofte i skarp opposisjon til Venstres offisielle politikk. Under hans ledelse gikk Dagbladet fra å være et politisk blad med moderat interesse for annet enn nyhetsstoff til en moderne avis. En av Skavlans største bragder var å erobre tilbake Dagbladets stilling fra 1880- og 1890-årene som ledende kulturorgan for venstresiden. På få år gjorde han avisen til en utpreget osloavis og et allsidig journalistisk blad som ble et sentralt forum for radikal debatt. Han hadde en egen evne til å knytte til seg dyktige medarbeidere som kunne bidra til utviklingen av Dagbladet, blant andre Johan Borgen, Axel Kielland og Trygve Hjorth-Johansen. Sistnevnte startet sammen med Skavlan det berømte “Ukens portrett”.
Skavlan virket som teater- og litteraturkritiker da han kom til Dagbladet, og han fortsatte som teaterkritiker etter han ble redaktør. Han var levende opptatt av teater og var en av landets klareste og skarpeste kritikere. Da Bjørn Bjørnson trakk seg tilbake som teatersjef ved Nationaltheatret 1927, ble Skavlan hans etterfølger. Skavlan tiltrådte nyttår 1928 og fungerte som sjef til utgangen av 1929, da Dagbladets styre ikke ville innvilge ham forlenget permisjon. I løpet av sin korte tid i sjefsstillingen ble Skavlan kjent som de unges teatersjef; gjennom fornyelser av ensemble og repertoar satset han på de yngre skuespillerne.
Skavlans interesse for litteratur og politikk kom også til uttrykk gjennom hans bøker om Knut Hamsun (1929) og Gunnar Heiberg (1950), som han beundret så sterkt at bøkene bærer preg av heltedyrking.
Sommeren 1940 ble Skavlan avsatt som sjefredaktør i Dagbladet fordi han nektet å etterkomme tyskernes diktat angående hva avisen skulle trykke. Han fortsatte å arbeide i avisen som skribent, men hans rolle ble ytterligere marginalisert frem til mars 1942, da han ble fjernet. Avsettelsen ble begrunnet i hele hans redaksjonelle profil, fra Dagbladets artikler i 1935 til fremme av Carl von Ossietzkys kandidatur til fredsprisen til avisens omtale av NS-mannen Johan Hauge som gjest på Nationaltheatret like i forveien. 1. april 1942 ble Skavlan arrestert og sendt til Grini, hvor han satt i 19 måneder. Etter frigjøringen gikk han tilbake til jobben som sjefredaktør.
Skavlan preget gjennom alle år Dagbladet i skarp, polemisk ånd, og i løpet av sin sjefsperiode gjenreiste han avisen økonomisk og innholdsmessig. Dagbladet gikk fra et opplag på 4000 eksemplarer da han overtok ledelsen for avisen 1915, til en moderne storavis, som ved Skavlans død forlengst var landets nest største med et opplag på omkring 100 000 eksemplarer.