Arnold Haukeland huskes særlig for sine monumentale skulpturer, de fleste utført i et abstrahert formspråk. Men hans omfattende skulpturproduksjon er høyst variert, både med hensyn til teknikker, materialer, formspråk og emner. Gjennom et drøyt tiår fra begynnelsen av 1960-årene var han trolig den mest markante og omtalte skikkelsen i norsk skulptur, både på grunn av sine mange nyskapende verker og som en sterk talsmann for tanken at kunsten skulle “tale tidens språk” og være en dynamisk faktor i samfunnet. Ved sin direkte og klare talemåte til forsvar for den moderne kunsten – så vel som for sine verker – var han sentral i den til tider opphetede norske kunstdebatten, der frontene lenge stod steilt mot hverandre. Som kunstner fikk Haukeland samtidig stor betydning for en rekke norske billedhuggere, spesielt i kraft av sine skulpturer av sveiset og slipt syrefast stål.
Familien Haukeland flyttet til Sarpsborg da Arnold var ett år gammel, og han vokste opp i et middelklassehjem der begge foreldrene var kulturinteresserte. Moren hadde pianoelever, faren stod sentralt i foreningen Kultur og Minne, som bl.a. arrangerte utstillinger. Som ung var Arnold Haukeland aktiv i flere idrettsgrener, men få spor er bevart etter kunstneriske aktiviteter. Etter examen artium på reallinjen 1939 begynte han året etter på elektroingeniørstudier ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim. Men med studiene gikk det tregt. Nå ville han heller male, tegne, modellere og lese kunsthistorie, skrev han i mars 1943. Han fikk instruksjon i kroki og inspirasjon fra byens kunstnermiljø, særlig fra maleren Oddvar Alstad. Neste steg over mot kunstneryrket fulgte høsten 1944 og våren 1945, som student i billedhuggerklassen ved Det illegale kunstakademi i Oslo under Per Palle Storm og Stinius Fredriksen.
I september 1945 avbrøt Haukeland NTH-studiene for godt. Han fikk støtte for sitt valg av Randi Bothner, som han hadde truffet i Oslo i mars, og som den sommeren hadde stått modell for ham. Etter anbefaling fra Stinius Fredriksen, som var skulpturkonsulent i Tilsynskomiteen for Nidaros Domkirkes gjenreisning, fikk Haukeland forsøke seg i domkirkens restaureringsatelier. Han lyktes allerede med sitt første forsøk, da den stående, allegoriske kvinnefiguren Håpet ble godkjent til vestfronten. Arbeidet ved domkirken vakte hans interesse for gotikkens formspråk og bidrog trolig til hans forkjærlighet for slanke og stigende former i enkelte tidlige arbeider, samt til hans evne til å skape samspill mellom skulptur og arkitektur som likeverdige uttrykk.
Slik gjorde Arnold Haukeland seg straks bemerket, og Tilsynskomiteen belønnet ham med et reisestipend. Våren 1946 var han i Paris, der han modellerte noen uker ved det private Académie de la Grande Chaumière, sannsynligvis under billedhuggeren Raymonde Martin. Vel så viktig var møtet med annen fransk og fransk-tilknyttet kunst, som Auguste Rodins frie modellering, Émile Antoine Bourdelles kraftfulle volumer og røffe overflatebehandling, klassiserende komposisjoner av Charles Despiau, Jean Osouf, Aristide Maillol og danske Adam Fischer, samt brutte, kubistiske former hos Ossip Zadkine og Jacques Lipchitz.
1946 giftet Haukeland seg med Randi Bothner. Hun ble hans nærmeste og viktigste støttespiller, og hun var dessuten en utmerket fotograf av hans arbeider. Også i ettertid har hun stått sentralt i formidlingen av hans kunst, ikke minst ved en stor donasjon (1993) fra hennes egen og parets to sønners samlinger til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
Arnold Haukelands første store kunstneriske suksess kom 1947 med seieren i den åpne konkurransen “om et skulpturverk til ære for de falne i Bærum”, med utkastet Friheten. Så godt som alle landets aktive billedhuggere deltok. Juryen betegnet Haukelands idé, med rytteren som symbol for friheten, som konkurransens mest originale. Som ryttermonument viser Friheten verken til tradisjonelle verdier som makt, pondus og ære, eller til rytterens kontroll over hesten. I stedet er rytteren en naken yngling, en personifikasjon av fred, frihet og ungdommelig fremtidshåp. Monumentets tunge og massive, men dynamiske former spiller mektig opp mot de kraftige buene og vegglivet i Bærum rådhus.
Dette oppdraget gjorde at familien Haukeland 1948 kunne flytte inn i eget hus og atelier på Fjordvangen på Nesodden, der Friheten ble modellert. Det gav også midler til utenlandsopphold. Samme år besøkte de Paris og en rekke byer i Italia, der Haukeland særlig studerte klassiske rytterstatuer fra antikken og renessansen. Deretter fikk de låne en kunstnerleilighet med atelier i København, der skulpturene til den vellykkede debuten på Høstutstillingen samme år ble til, blant dem Islandsk kvinne. Med sin kraftfulle, men elegante form og sin dristige komposisjon med en stor, kantet hårknute i nakken som horisontal motvekt til de stigende formene i halsen, kraniet og det fremadskuende blikket, er det et av hans vakreste arbeider. Sammen med Friheten viser det hans påfallende evne til å finne originale løsninger innenfor etablerte skulptursjangere.
Arnold Haukelands raske karriere var bemerkelsesverdig sammenlignet med andre billedhuggere i hans generasjon. Bare to år etter sine studier ved Det illegale kunstakademi hadde han inntekter nok fra sin kunstneriske virksomhet til seg og sin familie. 1955 flyttet de oven i kjøpet til egen, nybygd villa med atelier og hage på Valler i Bærum, der Haukeland ble boende livet ut.
Utover i 1950-årene fulgte flere skulpturoppdrag, som idrettsmonumentet Ballspillere i Sarpsborg. Her vises stiltrekk som kom til å oppta kunstneren i lang tid fremover, nemlig uttrykk for ekspansjon og utadrettet energi stilt i kontrast til gravitasjon og tyngde. Av interesse er også skulpturer i mindre formater, som Oksen Claes, utført som et karikert “portrett” av skuespilleren og forfatteren Claes Gill etter et lite sammenstøt mellom de to i festlig lag. Motivet, en diger okse, er samlet i et kompakt volum med tyngden konsentrert om bryst, nakke og rygg, mens ben og genitalia bare er risset inn som linjer i den våte leiren. Den buktende, rå og ruglete overflaten bidrar til et inntrykk av bevegelighet, og kan sees som en for den moderne kunsten karakteristisk henvisning til verkets tilblivelse. Den følsomme overflaten røper også fascinasjon for samtidige italienske billedhuggere, som Marino Marini.
Fra denne tiden tiltok Haukelands interesse for moderne samtidskunst. Impulser til dette fikk han fra hovedstadens kunstnermiljø og venner som Jakob Weidemann, Ludvig Eikaas og Gunnar S. Gundersen; fra hyppige utenlandsreiser – oftest til Danmark, Frankrike og Italia – og fra lesning av artikler og bøker om samtidskunst, der illustrasjonene også inspirerte hans eget arbeid. Viktig var også støtten han da og senere fikk fra en rekke kritikere og kunsthistorikere, blant dem Erik Egeland, Pål Hougen og Ole Henrik Moe, og fra filosofen Arild Haaland.
Enkelte av Haukelands arbeider fra slutten av 1950-årene viser modernistiske stiltrekk. Men det var først etter en reise til Hellas og Italia våren og sommeren 1960, muliggjort ved et reisestipend fra Bildende Kunstneres Styre, at han for alvor tok opp slike. Mens han følte avstand til antikkens kunst, var han full av begeistring for den nyere skulpturen på biennalen i Venezia. Der hentet han inspirasjon både fra geometrisk stringente arbeider, som hos Berto Lardera, og fra ekspressive komposisjoner, som hos Luciano Minguzzi m.fl.
Sine nye arbeider viste Arnold Haukeland på en separatutstilling sammen med Jakob Weidemann i Kunstnernes Hus i Oslo april 1961. Det ble en gedigen suksess for begge to, for Haukeland fremfor alt fordi den gav støtet til flere store oppdrag. I Oslo ble Air reist 1962 som den første, abstrakte monumentalskulpturen her i landet, og 1966 kom Dynamikk. På Storedal i Skjeberg kom den også i internasjonal sammenheng temmelig enestående lydskulpturen Ode til lyset, utført i samarbeid med komponisten Arne Nordheim. De er alle hovedverker i norsk skulptur og kan tolkes som en hyllest til livet, uttrykt i ekspanderende former som griper ut i rommet, der sollyset spiller i det slipte, syrefaste stålet slik at det tunge metallet transformeres til sin vektløse, svevende motsetning.
Samtidig gav Haukeland aldri slipp på mer tradisjonelle uttrykk. I den sammenhengen viser ikke minst portrettene betydelig stilistisk variasjon, fra bruk av faste volumer med glatt og stram overflate som i Portrett av Ragnvald Skrede, til naturalistiske former som i Portrett av Magnus Poulsson, og til en røff, ekspressiv modellering som i det mesterlige Portrett av Sigval Bergesen d.y.
Frem til 1968 utførte Haukeland store deler av arbeidet på sine monumentale skulpturer selv. Det tok hardt på. I september det året brøt han sammen med akutt betennelse i bukspyttkjertelen, fremkalt av stress og høyt alkoholforbruk. Han svevde mellom liv og død i 9 døgn. Etter dette ønsket han arbeidsro og nye impulser. Sommeren 1969 leide familien et hus på Tenerife i Kanariøyene, som de deretter kjøpte. Der utførte han i vintermånedene de nærmeste årene små skulpturer som kunstnerisk viser helt nye sider. Noen av dem er lekne fremstillinger som minner om eksotiske planter eller vesener, malt i kraftige farger og ikke sjelden med surrealistiske trekk, som Nattens fugl. Andre synes selvbiografiske, som Pankratos, der tynne metalltråder stritter opp og ut fra buete former (bukspyttkjertelen?) som smertefulle pigger eller spente nervetråder.
Samtidig stod Arnold Haukeland på høyden av sin karriere med separatutstillinger 1970 i Henie Onstad Kunstsenter (igjen sammen med Weidemann) og på biennalen i Venezia, samt 1972 som festspillutstiller i Bergen. Nye monumentale arbeider ble fullført, blant dem Solskulptur, der stigende former opp og ut kan sees som nye uttrykk for livskraft, kanskje sågar billedhuggerens egen, idet verket ble unnfanget kort etter hans restitusjon 1969. I presse og media ble han omtalt som den største i norsk samtidsskulptur. Men også enkelte kritiske røster meldte seg. I et ordskifte ble Solskulptur karakterisert som aggressiv og som et overgrep mot naturomgivelsene i Solviken på Høvikodden.
Selv forholdt Haukeland seg taus i debatten. Skjønt hans skulpturer, som Rød vind, gir kanskje svar. Opp fra en kasseformet sokkel stiger smale, gebrekkelige jernbånd og bøyes mot hverandre i uryddige knekk og buer, lik tørre planter eller strå. Assosiasjonen til planteliv har støtte i hans egne ord om komposisjonen, som ble til på Tenerife etter at vind fra Sahara hadde ført til uttørking over hele øya. Det er noe ømt, forkomment og sårbart over denne underlige og nærmest anti-skulpturale verdenen. Det truende forfallet synes bare motvirket av komposisjonens kraftige rødfarge. I 1978 var dette helt nytt i forbindelse med offentlig skulptur her i landet, og avstedkom heftig meningsutveksling i bergensavisene, skjønt høyst ulik diskusjonene i begynnelsen av tiåret.
I 1970-årene og frem til sin død var Haukeland mer etterspurt enn noensinne. Flere nye offentlige skulpturer og monumenter ble til. Han ble invitert til Høstutstillingen 1973 og til Charlottenborgs Efterårsudstilling i København 1981. 1979 deltok han på Middelheim-biennalen i Antwerpen og ble innkjøpt til museet der. 1980 fulgte separatutstillinger i Oslo og på Høvikodden.
Helseproblemer preget imidlertid også de siste årene av Arnold Haukelands liv. Delvis hang det sammen med hans alkoholforbruk, som etter bukspyttkjertelbetennelsen bidrog til at han pådrog seg diabetes, da kalt sukkersyke. 1979 ble han operert for prostatakreft. Samme år fant han en diger rullestein til den sammensatte figuren Daumannen fra Rakkebåene, en stående, primitiv skikkelse som med sine forrevne former, skjeve steinansikt og store, stirrende øyne er hans memento mori. Det var reelt nok. Tross nok en operasjon i desember 1981 spredte kreften seg til benvevet og kunne ikke stanses.
Arnold Haukeland var styremedlem i Norsk Billedhuggerforening 1958–59 og i Bildende Kunstneres Styre 1976–79. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1983, og 1970 fikk han den svenske Prins Eugen-medaljen.