“Det skrek på scenen, det hylte i salen, det hven på scenen og det brølte i salen.” Slik skal det låte når en ekte folkekomedie går over tilje, og slik låt det når Amund Rydland med sin smittende latter slapp seg riktig løs. Da var det uråd for publikum ikke å le med.
Rydland vokste opp i Alversund nord for Bergen. Han var utdannet underoffiser, men hugen stod til teateret, og etter en elevtid hos teaterpedagogen Thora Lundh Hirsch i Kristiania sluttet han seg 1912 til Rasmus Rasmussens teaterensemble og ble dermed med på åpningen av Det Norske Teatret (DNT) 1913 under Rasmussens ledelse. Han debuterte ved DNT som Eirik i Olav Hoprekstads Bjørnefjell. 1916 tok han selv over som teaterets sjef, en stilling han hadde frem til 1922, dels i samarbeid med Anton Heiberg og Sigurd Eldegard, samtidig som han fortsatte som skuespiller.
I disse årene var det gjerne det folkelivsskildrende som stod på spilleplanen, og Rydland selv var blant dem som gav dette repertoaret en overbevisende realistisk virkning. Det gjelder ikke minst krevende roller som Aasmund i Uår av Olaf Benneche (1916) og Paulus Hove i Garborgs Læraren (1921). Men tidlig viste han også evner som komiker, et talent han fikk full utløsning for i folkekomedien.
For da Rydland sluttet ved Det Norske Teatret og dannet sine egne trupper, var det helst den folkelige komiske sjangeren han konsentrerte seg om. Han både turnerte rundt i landet og forsøkte seg med fast ensemble i Oslo: Tivoli folketeater (Røde Mølle) og Søilesalen. Ellers var han innom bl.a. Theater Modern, Oslo Teater og Det Nye Teater.
1933 bad Lars Nygard ham komme til Bergen som sjef for Komediateatret, et teater som skulle basere seg på et folkelig repertoar og med folkekomedien som den dominerende sjanger. Nygard, som var tidligere kollega av Rydland ved DNT, hadde arbeidet med prosjektet over lengre tid da Rydland kom til Bergen. Åpningsforestillingen, Bertels gjenvordigheter av Torvald Tu, med teatersjef Rydland som Bertel, ble en braksuksess. Men etter vel et år forlot Rydland Komedia og tok inn på Ole Bull-teateret, som nettopp hadde åpnet, og kalte det Rydlands teater. Men så bar det igjen ut på reise.
1938 var han imidlertid tilbake på DNT, først som gjest, så med fast ansettelse fra 1945. Da han gikk av 1960, var han den siste av de faste skuespillerne som hadde vært med siden teateret startet 1913. Under teaterets 50-årsjubileum 1963 medvirket han både i Medmenneske av Olav Duun og i Korset av Sigrid Undset, og 1965 spilte han pensjonisten i Eit Draumspel av August Strindberg.
Rydland hadde en særpreget scenepersonlighet og var ingen forvandlingskunstner. Både stemme og spilleform avslørte ham. Han kunne likevel makte å yte stor kunst, og klarte også å utvide repertoaret sitt etter hvert. I løpet av sin karriere spilte han flere hundre ulike roller av ulike format og karakter. Hans vestnorske språkføring, som han hadde til felles med en rekke andre skuespillere i etableringsfasen av DNT, kom til å fungere som et solid fundament i oppbyggingen av scenespråket på dette teateret. Rydland satte også i scene, både på DNT og ved sine egne trupper. 1958 og 1959 instruerte han Olavsbilæte av Ella Anker på Stiklestad og spilte selv med (Gamal-Jostein) i Olav Gullvågs Spelet om Heilag Olav i årene 1960–64. Rydland tilhørte for øvrig gruppen skuespillere som startet Olsok-festspillet på Stiklestad med Gullvågs første “utkast” Føre slaget 1954.
Amund Rydland var også med i en rekke filmer. Han debuterte i tittelrollen i Gustav Adolf Olsens Kaksen på Øverland 1920 og hadde sin siste filmrolle som kaptein Haldorsen i Ivo Caprinos Ugler i mosen 1959. Han prøvde seg også som filmregissør, med Farende folk (1922), der han selv spilte hovedrollen, og sammen med Leif Sinding laget han Himmeluret (1925) etter Gabriel Scotts komedie.