Isbre er en masse av is og snø som beveger seg. Isbreer dannes når snø ikke smelter i løpet av året. Etter lang tid blir snøen presset sammen til hard is.
Isbreer har blitt dannet av is og snø i kalde områder på Jorda. Ismassen beveger seg og former landskapet under og rundt isbreen.
De største isbreene på fastlandet i Norge er:
Brevandring på Jostedalsbreen. Deltakere på brevandring har gjerne med en fører som er godt kjent på breen. De er ofte bundet sammen med tau for å være sikret mot fall i bresprekker. Mange går også med isbrodder og isøks.
Det har vært flere istider på Jorda, den siste istiden varte fra omkring 117 000 til 12 500 år siden. Da klimaet forandret seg og temperaturen steg, smeltet isen. Isbreene som finnes i dag, er ikke rester fra siste istid.
Isbreer dekker i dag omtrent ti prosent av Jordas landoverflate. De største isbreene er i Antarktis og på Grønland. Slike enorme isbreer kalles innlandsis eller kontinentale isbreer.
Mange isbreer fyller store daler med is. Andre ligger over fjellområder og beveger seg i flere retninger ned mot lavere og varmere områder. Der smelter de. Når det snør om vinteren, vokser breen. På sommeren smelter mye av snøen og en del av isen langs kantene.
Alle isbreer beveger seg i løpet av et år. Isbreer er som en svært seig masse som sakte siger nedover. Jo tykkere breen er, jo mykere er den, og kan bevege seg fortere. De raskeste breene beveger seg flere kilometer i året.
Isbreene som er tynne og små og frosset fast til underlaget, beveger seg sakte. Slike isbreer beveger seg bare i overflaten, kanskje så sakte som under én meter per år.
Noen steder kan isen sprekke på overflaten, og slike bresprekker kan bli svært dype.
Under isen finnes det grus og småstein som blir skjøvet mot underlaget. Dette setter synlige spor og striper i fjellet der isbreen har vært. Steiner, grus, sand og leire fraktes framover med breen når de beveger seg. Dette blir liggende igjen som et avtrykk når breen smelter. Slike landskap kalles morener.
Når isen beveger seg og blir skjøvet ut i vann, brekker det av biter som raser ut i vannet. Når dette skjer, sier man at isbreen kalver. Store biter som brekker av, kalles isfjell. De kan flyte lenge og bli med havstrømmer ut i havet. Mesteparten av isfjellet ligger under overflaten.
Isfjellene kan være farlige for skip. Titanic er et skip som i 1912 sank etter å ha kollidert med et isfjell.
Isbreene inneholder nesten 70 prosent av alt ferskvannet på Jorda. Til sammenligning inneholder alle innsjøer og elver til sammen bare omtrent én prosent av Jordas ferskvann. Resten av ferskvannet finnes i bakken som grunnvann.
