Hizbollah

Hizbollah har sin opprinnelse i de militante sjiamuslimske strømningene i Libanon på 1960- og 1970-tallet. Historisk sett hadde sjiamuslimene vært i periferien i Libanon, både politisk og geografisk. Flertallet var bosatt i lite utviklede rurale strøk, langt unna de politiske og økonomiske maktsentrene. I Libanons religionsbaserte politiske system disponerte sjiamuslimene kun en femtedel av setene i nasjonalforsamlingen, og mens de libanesiske kristne fikk presidentvervet og sunnimuslimene fikk statsministervervet, måtte sjiaene nøye seg med den langt mindre mektige lederen av nasjonalforsamlingen.

I tillegg var sjiaene sosialt og økonomisk marginalisert i et land hvor 4 prosent av den libanesiske befolkningen i 1958 kontrollerte 33 prosent av den nasjonale inntekten. Denne dynamikken ble forsterket av de demografiske endringene i Libanon. Mens sjiamuslimene utgjorde 17 prosent av den libanesiske befolkningen i 1920, steg dette tallet til mellom 27 og 30 prosent på 1980-tallet.

Israel invaderte Libanon 6. juni 1982 – samme år som Hizbollah ble grunnlagt. Likevel var Hizbollah i liten grad organisert fram til midten av 1980-tallet og bestod først og fremst av en håndfull unge revolusjonære sjiamuslimer, ofte i 20- og 30-årene.

Til tross for at Amal ble oppfattet som reaksjonære fordi de kjempet mot de palestinske geriljagruppene i Libanon, var dannelsen av Hizbollah i større grad et resultat av ideologisk utvikling blant sjiamuslimene enn uenigheter rundt en konkret politisk sak. Splittelsen var til en viss grad også geografisk. Amal hadde hovedsete i det sentrale Libanon og Beirut, mens Hizbollahs kjerneområder var i Bekaa-dalen. Begge hadde støttepunkter i den sørlige delen av landet.

Da bevegelsen ble dannet, var navnet Hizbollah en referanse til to kapitler (sura) i Koranen: al-Mujadila («Kapittelet om kvinnen som protesterer») som erklærer at «det er Guds parti som vil ha fremgang» og al-Ma'ida («Bordet») der det heter at «det er Guds parti som vil seire».

Ideologisk fulgte Hizbollah, i motsetning til Amal, den iranske politiske linja. Bevegelsens «prinsipprogram», som ble publisert som et åpent brev i 1985, var språklig nært den iranske revolusjonen. Det fokuserte for eksempel på de undertrykte i Libanon og verden mot den globale arrogansen representert av USA. Iranske representanter i Beirut var sterkt delaktige i utviklingen av Hizbollah, og to ansatte fra den iranske ambassaden satt også i Hizbollahs øverste lederskap på 1980-tallet. Ideologisk er Hizbollah bygget på tilslutning til teorien om wilayat al-faqih («de rettslærdes styre»), slik den ble utviklet av Ruhollah Khomeini, og som den islamske republikken i Iran stadig styres etter, nå under ledelse av Ali Khamenei.

Hizbollah posisjonerte seg dermed fra starten av som en kraft mot Israel og supermaktene som ble sett på som undertrykkere av den tredje verden. Målet var å frigjøre Libanon fra ondsinnede eksterne krefter og utslette staten Israel. Dette innebar flere angrep mot vestlige mål i Libanon fra midten av 1980-tallet. Flere titalls utlendinger ble kidnappet. Den amerikanske journalisten Terry Anderson satt i Hizbollahs varetekt i syv år. Hizbollah var særlig fiendtlige mot det libanesiske kommunistpartiet og likviderte flere av dets medlemmer på midten av 1980-tallet. Militante knyttet til Hizbollah kapret også TWA flight 847 og tvang det til Beirut med mål om å få løslatt libanesiske fanger i Israel.

Taif-avtalen var viktig for den videre politiske utviklingen til Hizbollah på 1990-tallet, selv om de ikke tilsluttet seg avtalen eller var en del av den. På den ene siden avsluttet avtalen den libanesiske borgerkrigen som hadde brutt ut i 1975. På den andre siden reformerte avtalen det religionsbaserte politiske systemet: Siden nasjonalpakten ble inngått i 1943, var det relativt sett blitt flere muslimer, noe som tippet den nye maktbalansen i deres favør. For å utjevne representasjonen mellom kristne og muslimer ble presidentens utøvende makt betraktelig innskrenket. Statsministeren, som tidligere ble utpekt av presidenten, skulle nå også velges. Aller viktigst, libanesiske parlamentsvalg skulle holdes igjen etter et opphold på 18 år.

Nettopp 1992-valget var avgjørende for Hizbollah. Skulle partiet holde fast ved avvisningen av det libanesiske valgsystemet eller skulle bevegelsen gripe øyeblikket og delta i valget? På mange måter måtte bevegelsen diskutere tre hovedspørsmål: Var det legitimt å delta i en ikke-islamsk regjering? Ville Hizbollahs deltakelse «fange» bevegelsen i et sekulært politisk system? Skulle ideologi vike for praktiske interesser?

Partiet var delt i to fløyer og ble ikke enige, så spørsmålene ble videre oversendt til ayatollah Ali Khamenei, Khomeneis etterfølger som øverste leder i Iran. Khamenei ga grønt lys til bevegelsens valgdeltakelse, noe som var en viktig støtte til den delen av bevegelsen som ønsket dette, samtidig som Hizbollah kunne imøtegå dem som stilte spørsmål ved bevegelsens nasjonale identitet. Videre argumenterte Hizbollahs uoffisielle mentor, Muhammad Hussein Fadlallah, for at en revolusjonær overgang til et islamsk system i Libanon var umulig gitt hvor mangfoldig samfunnet var. Fadlallah mente derfor at kun gradvis reform var mulig. Dette innebar deltakelse i det libanesiske politiske systemet. Den første generalsekretæren i Hizbollah, Subhi al-Tufayli, og hans tilhengere forlot partiet etter beslutningen om å delta i valget.

Dermed begynte Hizbollah overgangen fra en ren milits til også å bli et libanesisk politisk parti på 1990-tallet. Dette er også blitt omtalt som «libanonifiseringen» av Hizbollah. Bevegelsen begynte å tone ned kravet om en islamsk stat, samtidig som den aksepterte reglene for et multireligiøst Libanon. Hizbollah har deltatt i både nasjonale og lokale valg siden 1992.

Det var også i 1992 at Hassan Nasrallah ble valgt som ny leder av Hizbollah etter at israelerne likviderte bevegelsens tidligere leder Abbas al-Musawi. Nasrallah hadde hatt al-Musawi som sin mentor og var en naturlig arvtager som en av grunnleggerne av Hizbollah i en alder av bare 22 år. I tråd med libanonifiseringen av Hizbollah sådde Nasrallah også vagt tvil om betydningen av 1985-brevet for Hizbollahs ideologi i dag.

Mellom 1992 og 2000 opprettholdt Hizbollah en utmattelseskrig mot Israel i det sørlige Libanon. I 2000 trakk Israel seg helt ut av Libanon etter å ha erkjent at de menneskelige og økonomiske kostnadene var for høye.

Med terrorangrepene mot USA 11. september 2001 økte det vestlige presset mot Hizbollah og Syria. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2004 resolusjon 1559, som blant annet krevde at alle styrker på libanesisk jord ble trukket tilbake og at alle militser skulle avvæpnes – også Hizbollah. Spenningen i libanesisk politikk økte ytterligere da tidligere statsminister Rafiq al-Hariri ble likvidert 14. februar 2005. Al-Hariri var etter hvert blitt en sterk kritiker av Syria, og mange antok at Damaskus sto bak attentatet. Drapet utløste massedemonstrasjoner mot syrisk innblanding i Libanon og en splittelse i en pro-syriske gruppe (8. mars-alliansen) og en mer pro-vestlig gruppe (14. mars-alliansen). Drapet på al-Hariri endret dynamikken i libanesisk politikk og ble avgjørende for Hizbollahs politiske utvikling.

Demonstrasjonene til 14. mars-alliansen likestilte libanesisk identitet med anti-syrisk politikk, noe som utfordret Hizbollahs historiske sidestilling av libanesisk identitet med motstand mot Israel. Enda viktigere for Hizbollah: De første demonstrasjonene støttet også resolusjon 1559, uten å stille spørsmål ved resolusjonens krav om avvæpning av libanesiske militser.

Syrisk tilbaketrekning var ikke spesielt viktig for Hizbollah – spørsmålet om avvæpning var imidlertid avgjørende. Dette avgjorde bevegelsens støtte til ulike libanesiske politiske grupperinger og allianser etter drapet på al-Hariri. Da 14. mars-alliansen fikk regjeringsmakten, fikk den i stor grad en blankofullmakt til å vedta hva den ville så lenge spørsmålet om avvæpning ikke ble fulgt opp. Nettopp denne dynamikken gjorde at Hizbollah ble med i den libanesiske regjeringen for første gang i 2005. Dette innebar også at Hizbollah ikke protesterte mot «avsyrifiseringen» av det libanesiske statsapparatet.

Libanesisk politikk har siden 2005 vært preget av at det er umulig for andre partier og grupper å danne en styringsdyktig regjering uten at Hizbollah er med, uavhengig av valgresultat. Andre politiske allianser er avhengig av Hizbollah for å få gjennomført politiske reformer og få maktposisjoner. Alliansen mellom Hizbollah og den kristne libanesiske presidenten Michel Aoun var for eksempel et definerende trekk ved libanesisk politikk siden 2006: Mens Hizbollah hjalp Aoun med å bli president i 2016, har Aoun gitt viktig politisk støtte som kristen politiker. Samtidig har Hizbollah utviklet seg til å bli en «stat i staten»: Bevegelsen har en væpnet fløy som er langt sterkere enn den libanesiske hæren og har et sosialt program med utdanning og økonomiske tjenester til libanesiske sjiaer.

Likevel, til tross for den vanlige oppfatningen av Hizbollah, er ikke disse sosiale og økonomiske tjenestene et stort klientelistisk nettverk om brukes for fortsatt mobilisering av den libanesiske sjia-befolkningen. Hizbollah kan ikke beskrives som en sjia-velferdsstat og med unntak av foreningen al-Imdad , har bevegelsens sosiale institusjoner kun relativ kapasitet og suksess. Disse finansieres først og fremst gjennom donasjoner fra den libanesiske sjia-befolkningen, inntekter fra Hizbollahs aktiviteter og dens institusjoner, donasjoner og religiøse avgifter, myndighetssubsidier og bistand fra internasjonale organisasjoner, markedsføring og frivillig, gratis arbeid. Hizbollah mottar også betydelig økonomisk støtte fra Iran.

Utbruddet av Den arabiske våren generelt, og utbruddet av pro-demokratiske protester i Syria mot Bashar al-Assads regime spesielt, var potensielt en eksistensiell trussel mot Hizbollah. Damaskus var strategisk avgjørende for bevegelsens forbindelse til Iran og overføringen av våpen og utstyr via Syria. Videre kunne også Bashar al-Assads avgang ha forstyrret den politiske balansen i Libanon gitt Syrias langvarige politiske og militære innflytelse. Dette kunne vært ugunstig for Hizbollah og deres samarbeidspartnere. Mens Hizbollah hadde uttrykt støtte til demokrati-protestene i Bahrain, Egypt og Tunisia, gikk de nå ut med støtte til det syriske regimet.

Da protestene i Syria utviklet seg til en syrisk borgerkrig med en rekke regionale og internasjonale aktører involvert, ble Hizbollah fra tidlig 2013 mer militært involvert i konflikten. Hizbollah forsvarte sin inngripen ved å vise til volden hos den syriske opposisjonen og forespørslene om våpen og militær inngripen fra Vesten, samtidig som stadig flere byer falt til opprørsgrupper. På samme tid begynte grupper tilknyttet al-Qaida å dominere slagmarken. Denne utviklingen bidro til at Hizbollah ble involvert militært, først i al-Qusayr i april 2013 og deretter i det vestlige Qalamoun og Zabadani for å gjenopprette forsyningsrutene sine. Denne militære inngripenen spredte seg til større slag i Homs og Aleppo. Mens Hizbollahs krigføring i Syria i manges øyne har ødelagt bevegelsens rykte i Midtøsten på grunn av den sekteriske rollen den har spilt, har Hizbollah sett på det syriske regimets overlevelse som et spørsmål om liv eller død.

Det er stor uenighet om Hizbollah er blitt svekket av sin deltakelse i den syriske borgerkrigen. På den ene siden argumenteres det for at Hizbollah har ivaretatt sin avgjørende politiske rolle i Libanon, samtidig som den væpnede delen har fått årevis med trening i konvensjonell krigføring. På den andre siden pekes det på at Hizbollahs oppslutning og politiske kontroll er blitt svekket på grunn deltakelsen i en konflikt som i stor grad utviklet seg i sekterisk retning.

Da Gaza-krigen brøt ut etter Hamas' angrep på Israel 7. oktober 2023, gjennomførte Hizbollah raskt rakettangrep mot Israel i sympati med Hamas. I mpånedene som fulgte, holdt Hizbollah og Israel det gående med begrensede angrep og motangrep. Sommeren 2024 eskalerte situasjonen med likvidering av Hizbollah-kommandanter og senere et oppsiktsvekkende angrep på bevegelsens kommunikasjonssystem da flere tusen personsøkere plutselig eksploderte. De israelske bombeangrepene økte i styrke og omfang, og 27. september ble Hizbollahs leder Hassan Nasrallah drept i et massivt luftangrep mot en forstad sør i Beirut.

I motsetning til andre væpnede islamistiske grupper som Hamas og Palestinsk islamsk jihad har Hizbollahs tilknytning til Iran ikke bare vært interessebasert, men også handlet om religiøst og ideologisk fellesskap. Da Hizbollah ble grunnlagt på 1980-tallet, var bevegelsen nært knyttet til den iranske politiske linjen og formuleringer som undertrykkere (mustakbirun) og undertrykket (mustad'afun) – begreper hentet fra Khomeinis skrifter og Den iranske revolusjonen – var sentrale for bevegelsens virkelighetsforståelse og eksistensberettigelse. Hizbollah støttet også opprettelsen av et styresett basert på wilayat al-faqih, styringsformen i Iran og et begrep utviklet av Khomeini.

Wilayat al-faqih-teorien, slik det forstås av Hizballah, gir den fremste islamsk-juridiske skriftlærde total makt. Dette var Khomeini, siden Khamenei. Han er Guds representant på jorden. De skriftlærde, ulama, har også en elevert posisjon i samfunnet, i henhold til denne teorien, som forvaltere av arven etter de tolv imamene. Dette gir seg blant annet slike uttrykk som at et flertall av ledelsen i Hizbollah er geistlige. Khomeini og den islamske republikken var uvurderlige i opprettelsen av Hizbollah. Det ble sendt både instruktører fra Revolusjonsgarden for å trene dem i krigføring, og geistlige for å gi opplæring i Khomeinis teori om wilayat al-faqih.

Tilhengerne av denne teorien mener at alle muslimer er pålagt å følge den, men denne eksplisitt sjiamuslimske teorien støttes ikke av et flertall av verdens sjiamuslimer, langt av mindre sunniene.

Vel vitende om teoriens begrensede religiøse gjennomslagskraft blant verdens muslimer, har man istedenfor prøvd å bli den ledende politiske kraften. Dette gir seg ikke minst utslag i kampen mot USA og amerikansk innflytelse, men mest av alt i kampen for å utslette Israel.

Nettopp det religiøse aspektet ved sjiabevegelsen Hizbollah har likevel dempet seg siden inntredenen i libanesisk politikk på begynnelsen av 1990-tallet. Hizbollah har siden da gradvis gitt avkall på målet om wilayat al-faqih og støtter et multireligiøst Libanon. Bevegelsen har likevel alltid uttrykt lojalitet til Khomeini og etterfølgeren Ali Khamenei, og Hizbollahs charter har gjort det klart at spørsmål som bevegelsen ikke klarer å avgjøre selv, skal bli oversendt Khamenei.

På mange måter utgjør Israel kjernen i Hizbollahs ideologi, og i 1985-manifestet uttalte Hizbollah at deres kamp opphører når Israel opphører. Bare slutten på staten Israel kan skape fred i regionen, ifølge Hizbollah. Likevel er også dette aspektet ved Hizbollah blitt mer pragmatisk og ansett som et langsiktig mål som ikke bare er militært.

• Libanon
• Libanons historie
• Sjiaislam
• sunni- og sjiaislam
• Iran
• Amal
• Syrias utenrikspolitikk

• Norton, August Richard (2018) Hezbollah. Princeton University Press.
• Daher, Aurélie (2019) Hezbollah. Mobilisation and Power. Hurst & Company