De lovforslagene som gjaldt økonomisk støtte til mor og barn, var lite kontroversielle. Det var alminnelig enighet om at ugifte kvinner og deres barn måtte få støtte før og etter fødselen – både for å gjøre livet bedre for dem, og for å motarbeide den store barnedødeligheten.
Lovene om rett til navn og farsarv for barn født utenfor ekteskap, skapte derimot stor strid. Det gjaldt både partipolitisk og i kvinnebevegelsen. Det var derfor disse lovene debatten kom til å dreie seg om.
Arbeiderpartiet og den radikale delen av Venstre forsvarte Castbergs forslag. Resten av Venstre, Høyre og Frisinnede Venstre var mot. Kvinnebevegelsen var splittet etter omtrent samme linjer.
Tilhengerne av retten til fars navn og arv, argumenterte med rettferdighet for de utenomekteskapelige barna og mødrene deres. De mente også at retten til fars arv og navn ville føre til økt foreldreansvar, mer åpenhet innenfor ekteskapet og et bedre, mer humant samfunn.
Motstanderne var overbevist om at loven om arv og farsnavn ville sette selve ekteskapsinstitusjonen i fare, og fryktet at samfunnets fundament ville ødelegges. Det ble også hevdet at denne delen av lovene dermed truet de kristne grunnverdiene.
Debatten kunne ha et svært personlig preg. Gifte kvinner var på denne tiden økonomisk avhengige av sine menn, og en del av deres sikkerhet og sosiale status var retten til arv for dem og barna. Nå følte de sin posisjon truet.
De som forsvarte barnelovene, var på sin side sjokkert over omtalen av ugifte mødre som «drevne og forslagne» og barna som «løsunger» og «fremmede».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.