Det er få tegn til fornyelse av Tromsbenken når ett år og et par uker gjenstår før valgdagen. Det er en styrke, mer enn et problem.

Per-Willy Amundsen fra Frp har sittet lengst på benken. Den omstridte harstadværingen er klar for en ny periode på Stortinget, 20 år etter at han trådte inn i rikspolitikken.

Like lenge har Amundsen servert kontroversielle utspill, særlig i innvandrings- og integreringsdebatten. På den måten har han blitt en markant stemme også i det nasjonale ordskiftet.

I vinter gikk det som kjent så langt at han ble fratatt alle rettigheter og verv i eget parti fram til januar 2025, etter de famøse innleggene på Facebook. Til tross for straffen, vil det være en overraskelse om nominasjonsmøtet i Troms Frp straffer en så markant skikkelse kort tid etter at «soningen» er unnagjort.

En som helt sikkert blir gjenvalgt av sine egne, er Torgeir Knag Fylkesnes fra SV. Lenge var det usikkert om tromsøværingen selv ville gå løs på sin fjerde periode i nasjonalforsamlingen, men nå på sensommeren ga SVs nestleder grønt lys til valgkomiteen i fylkespartiet.

Det er mer usikkert om velgerne velger Fylkesnes. Kanskje må han - nok en gang - belage seg på utjevningsmandatet om han skal forlenge livet på Løvebakken.

En annen markant profil på Tromsbenken, er Sandra Borch (Sp). Hun er tilbake på Stortinget etter avsløringene om plagiat i masteroppgaven, som førte til at hun gikk av som statsråd tidligere i vinter.

Borch ønsker gjenvalg, og nominasjonsmøtet til vinteren blir høyst trolig bare en formalitet. Selv om Senterpartiet trolig taper oppslutning, bør Borch ligge godt an til å ta et direktemandat.

De to sikreste kortene på Tromsbenken, er Cecilie Myrseth (Ap) og Erlend Bøe (H). Myrseth får sin tredje periode, mens Bøe får sin andre.

Spenningen ligger først og fremst i hvem av de to som havner i regjering. Dernest er det åpent om det er Ap eller Høyre som får to mandater fra Troms.

Alle fem nevnte - Myrseth, Bøe, Borch, Amundsen og Fylkesnes - har en solid posisjon i eget parti. Samtidig markerer de seg stadig på den nasjonale scenen. Med forsøksvis objektive øyne er det få stortingsbenker som ser sterkere ut. Kanskje er det ingen.

En innvending kan være mangel på fornyelse. Samtidig er det en styrke at vi har mange med en solid dose erfaring som skal representere oss, uten at snittalderen blant de fem er faretruende høy.