Gåtefulle fotspor funnet på Svalbard

Gåtefulle fotspor funnet på Svalbard Jørn H. Hurum, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Figur siden 1. Svalbards plassering for 55 millioner år For 65 millioner år siden slo en meteoritt ned i Mexicogulfen, samtidig beveget øya som vi i dag kaller India seg nordover og kom over et varmepunkt i jordas indre som utløste enorme vulkanutbrudd. Dette var to av årsakene til at dinosaurene døde ut. Små pattedyr hadde levd sammen med dinosaurene helt siden begge gruppene utviklet seg for 230 millioner år siden. Disse små forfedrene til alle nålevende pattedyr (inkludert oss) overlevde heldigvis katastrofen. Kanskje fordi de kunne gå i dvale, kanskje fordi de spiste insekter, eller hadde mange gravende former. Vi vet ikke. Nå er det også nylig (mars 2007) beskrevet en graven de dinosaur, så pattedyrene var ikke alene om dette levesettet. Den siste geologiske perioden som dinosaurene levde i kalles kritt. Den første delen av perioden som kommer etter dinosaurene Figur 2. Fotsporene i taket (Foto: Lotta Liithje). (tertiær) kalles paleocen. Kritt Avsetninger på Svalbard fra krittperioden er svarte skifere som har vært dyphavssedimenter fra begynnelsen av perioden, og sandsteiner fra strender og deltaer fra midten av perioden. Disse sandsteinene er det vi finner dinosaurfotspor i flere steder på øya. Den yngste delen av kritt er helt borte, kanskje var Svalbard et flatt landområde da? Slutten av krittperioden med spor av vulkanutbrudd eller meteorittnedslag finnes heller ikke på Svalbard. 27 Figur 3. Detalj av fotsporene, legg merke til tærne. (Foto: Jørn H. Hurum) Tertiær Vi vet at Svalbard var plassert sidelengs på nord enden av Grønland i slutten av kritt og begynnelsen av tertiær. Svalbard var da omtrent like langt nord som Nordland fylke. Det var fjell på det som i dag er vestsiden av Svalbard. Elvesystemer førte sedimenter utover Svalbard, først fra øst mot vest så fra vest mot øst på dagens kart. Disse store elvene transporterte med seg sand og bygde ut deltaer.. På disse sumpaktige områdene vokste store algernatter, og råtne trær og blader ble liggende i gjørma. Disse tykke lagene av alger og andre planter ble senere trykket sammen til en tiendedel av sin opprinnelige tykkelse og danner i dag kullagene som det er gruvedrift på, på Svalbard. Alderen på disse kullagene er vi ikke sikre på, alt fra 15-63 millioner år har vært foreslått av forskjellige geologer de siste hundre årene. I dag er de beste gjetningene at de er rundt 55 millioner år gamle ut fra innholdet av mikrofossiler som pollen, og blader. En tidlig julepresang Håvard Dyrkollbotn og Kent Solberg er to gruvearbeidere i Gruve 7 i Longyearbyen. 20. desember 2006 kjørte de kullknusemaskinen som vanlig nesten 3500 meter inne i gruva. I et område bulet sandsteinen i laget over kullet mer ned enn vanlig. Fordi det da er fare for å ødelegge kullknuseren ble de enige om å rense ut kullet for hånd. Etter bare noen tak med rensespettet dukket det opp noen 30 cm lange, avlange halvkuler av sandstein som hang ned i kullet. Gruvearbeiderne er vant til å se rare strukturer i sandsteinen, men disse tok kaka! Her var det noe som så ut som tær foran på halvkulene. De renset videre og det kom til sammen fram 14 "sandsteinsbobler" i taket. De banket løs tre av de fineste og tok dem med til gruvekontoret. Disse sandsteinsboblene hadde alle tydelige tær og på ett kunne til og med tåledd sees. 28 Gruvearbeiderne forsto at dette var et uvanlig funn og de rapporterte det til ledelsen. Slik fikk jeg etter hvert flere oppringninger og mobilbilder av funnet. Jeg ble fort overbevist om at dette ikke var naturens luner som hadde dannet noe som kunne se ut som fotspor, slike vi får henvendelser om til museet hver måned. Dette var virkelige fotspor! Og de første fra tertiær på Svalbard! Men hvordan ble de dannet? En dag for 55 millioner år siden gikk et stort dyr over en stor sump. Føttene trykket seg flere centimeter ned i den mørke algegjørma. Dyret vandret videre og merket kanskje ikke den forandringen som skjedde bak det. En bølge fører sand innover og dekker algegjørma. Sanden legger seg ned i sporene og blir dekket av enda mer sand. Hundrevis av meter med sand legger seg over sporene de neste millioner år. Algegjørma blir presset Figur 4: rekonstruksjon av noen pantodontet fra sammen til kull og sanden blir til sandstein. paleocen i Nord Amerika. A. Coryphodon. B. Barylambda. C. Titanoides primaevus. D. Caenolambda. E. Pantolambda cavirictus. E. Pantolambda bathmodon. Fotsporene Fotsporene ser ut som en størrelse 48 vinter- første store planteetende pattedyrene og støvel med tær foran. Men det er det jo ikke. godt kjent fra Nord Amerika på denne tiden. Etter at dinosaurene døde ut var de fleste De ser ut som langbeinte flodhester. pattedyrene på størrelse fra rotte til hund mellom 65 og 50 millioner år siden. Fotspor Videre laget av disse gruppene kan ikke ha vært så store som dem fra Gruve 7. Det er ytterst få Et slikt funn krever en skikkelig vitenskapkjente dyr som hadde så store føtter den lig beskrivelse, ikke bare er det det eldste gangen. Men det viste seg at sporene er litt spor av pattedyr fra Svalbard, men også et for store, det er nemlig to spor i hver av av de nordligste fra begynnelsen av tertiær. dem! Bakfoten har tråkket opp i fotsporet til Nå har jeg satt sammen en internasjonal forframfoten. Så vi må nok trekke fra noen skergruppe, og vi skal beskrive sporene i skostørrelser. Allikevel er bakfoten dobbelt løpet av året. Dette setter også spørsmålene så stor som framfoten. Det er fem tydelige om vandringsruter for store pattedyr fra Nord Amerika til Svalbard i ett nytt lys, her tær på føttene. må det forskes mer! Dette gjør til sammen at jeg nå tror vi har å gjøre med en gruppe utdødde planteetere kalt pantodonter. Disse var blant de aller 29