[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Claude Monet

Oscar-Claude Monet

Uttale
månˈɛ
Født
14. november 1840, Paris, Frankrike
Død
5. desember 1926, Giverny, Frankrike
Calude Monet, 1899
Solnedgang over Seinen, 1880
I siste fjerdedel av 1800-tallet oppstod impresjonismen, som betonte skildringen av lys og atmosfære og lot motiver som vann og sjø spille en dominerende rolle.

Claude Monet var en verdensberømt maler og regnes som en av de mest sentrale kunstnerne i impresjonismen. Han bodde i Paris store deler av livet sitt, hvor impresjonistisk billedkunst var aktuell fra midten til slutten av 1800-tallet.

Monets malerstil kjennetegnes av tykke, raske malerstrøk med lyse og klare farger. Han unngikk jordfarger, oker og svart, i kontrast til mange andre impresjonister. Målet til Monet var å male sine inntrykk av motivet, gjerne under spesielle lys- og værforhold.

Monet var særlig opptatt av marinemalerier, og hans mest kjente verk ble malt i kystbyene i Normandie og hans egen hage i Giverny. På sine eldre dager levde kunstneren med øyesykdommen grå stær, og formspråket hans skiftet radikalt. I ettertid har bildene fra Monets siste periode også fått stor anerkjennelse.

Oppvekst og tidlig karriere

Oscar-Claude Monet ble født 14. november 1840 i Paris. Slekten på både mors- og farssiden hadde etablert seg der på starten av 1800-tallet. Oscar, som familien kalte ham, var altså en ekte pariser av fødsel. Monet-familien bodde først under enkle kår i Paris, men da Oscar var en liten gutt flyttet de til Le Havre.

Han var en karismatisk skolegutt og ble særlig populær blant klassekameratene da han tegnet karikaturer av lærere. En av de portretterte, François-Charles Ochard, hadde vært elev av historiemaleren, Jacques Louis David. Ochard var Monets tegnelærer rundt denne tiden.

Louise-Justine Monet var musiker, og huset i Le Havre ble beskrevet som festlig og varmt hjem. Hennes død 28. januar 1857 skapte et stort tomrom i Monet-familien. Den 16 år gamle Oscar sluttet på skolen den samme sommeren og var uenig med faren sin om veien videre.

Monets tante, Marie-Jeanne Lecadre, hadde nylig blitt enke og hadde selv ingen barn. På Lecadres oppfordring fikk Monet fortsette å tegne med veiledning fra Ochard og andre kunstnere i området. Han tjente gode lommepenger på å selge karikaturene. I tillegg ble Lecadre en av Monets viktigste støttespillere da han ønsket å etablerte seg i kunstverdenen.

Landskapsmaleri

Pointe de la Heve ved lavvann, 1865
Monets debut på kunstsalongens var i 1865. Han stilte ut to verk, derav Seinens munning ved Honfleur og Pointe de la Heve ved lavvann.

Det var først da Claude Monet ble introdusert for Eugène Boudin at han ble engasjert i malerkunsten. I Boudins lære kjøpte Monet sin første malerboks og fikk øynene opp for maling «en plein air», altså utendørs. Han var en tålmodig og ydmyk mentor og ble kreditert av Monet som hans viktigste kunstneriske innflytelse.

Neste steg ble å oppsøkte kunstlivet i Paris. I 1859 besøkte Monet kunstneren Amand Gautier, som hadde stilt ut på den anerkjente Salon de Paris og var en av tante Lecadres kontakter. Monets første opphold i Paris resulterte i noen få landskapsmalerier og mange karikaturer. Han var blant annet en hyppig bidragsyter i det illustrerte vittighetsbladet Le Charivari.

Krig og selvstendighet

Etter noen utsvevende år i Paris mottok Monet stadige oppfordringer om å vende tilbake til Le Havre for å jobbe i familiebedriften. I 1861 var han også aktuell kandidat for militærtjeneste. Monet ville benytte anledningen til å se verden og være fri fra farens krav. Han meldte seg til tjeneste og ble utplassert i Algerie.

Militærtjenesten viste seg imidlertid å være noe annet enn det kunstneren hadde forestilt seg. Monet hadde lært seg å ri i løpet av tjenesten og grep sjansen til å kapre et esel og flykte fra leiren. Han ble imidlertid rammet av sykdom på ferden og ble permittert. Tjenesten endte med at Monet ble kausjonert ut av sin tante i 1862. Takket være henne kunne han fortsette å satse på kunsten. Da den fransk-tyske krigen brøt ut i 1870, var Monet i London. Her møtte han kunstsamleren Paul Durand-Ruel, som ble en essensiell økonomisk bidragsyter. Han var også en pådriver for Monets berømmelse.

Impresjonismen

Seinens munning ved Honfleur, 1865

Monet var særlig opptatt av marinemalerier.

I løpet av sin permisjon hadde Monet truffet kunstneren Johan Barthold Jongkind. Han studerte Jongkinds marineakvareller og mottok hjelpsomme råd av maleren. Da Monet dro tilbake til Paris, hadde han med seg landskapsmalerier fra Le Havre og ny inspirasjon. Veien gikk videre til Academie Suisse oglæremesteren Charles Gleyre. På akademiet ble han kjent med malere som Pierre-Auguste Renoir, Alfred Sisley og Jean Frédéric Bazille. Sistnevnte ble en av Monets nærmeste venner.

Monets debut på kunstsalongen var i 1865. Han stilte ut to verk: Seinens munning ved Honfleur og Pointe de la Heve ved lavvann. Begge maleriene fremstilte kysten på Honfleur og fikk jevnt over positiv omtale. Dette var for øvrig samme året som Édouard Manet skapte furore med sine bidrag, som inkluderte aktmaleriet Olympia. Manets bekjentskap med Monet hadde en uheldig start, blant annet på grunn av deres like navn. Den indignerte Manet mottok gratulasjoner av utspekulerte eller uvitende publikummere for Monets bidrag. Da de to kunstnerne først møttes i 1866, fulgte likevel et sterkt vennskap.

Selvstendige salonger

Impresjon, soloppgang
Claude Monets bilde Impression. Soleil levant ga navn til impresjonismen.

1872, Musée Marmottan.

Etter 1866 ble Monets bidrag sjeldent akseptert til den årlige utstillingen. Salongens jury avviste også bidrag fra kunstnere som Paul Cézanne, Camille Pissarro, Renoir, Sisley og Bazille i 1867. Mange av de refuserte kunstnerne stilte da ut på den alternative utstillingen, Salon des réfusés. Monet var også med her noen år, men savnet en mer seriøs utstillingsplattform.

I 1873 jobbet Edgar Degas, Monet og Pissarro iherdig for å samle likesinnede kunstnere som søkte bort fra klassiske malestiler. Den første utstillingen til kunstforeningen, Société anonyme coopérative d'artistes, ble avholdt i 1874. Utstillingskatalogens tittel, Impresjon, gav samtidig tilnavnet impresjonister til kunstnerne som var en del av foreningen. Tittelen var inspirert av Monets maleri Impresjon. Soloppgang fra 1873 – et ikonisk verk fra havnen i Le Havre. Både tilhengere og nysgjerrige skeptikere flokket til utstillingen. Den ble anerkjent som et gjennombrudd for selvstendige kunstnere i Paris. Utstillingen markerte også skiftet fra akademisk kunst til mer individualistiske kunstuttrykk.

Familieliv

Camille eller kvinnen i grønn kjole, 1866
I 1866 ble maleriet Camille eller kvinnen i grønn kjole akseptert som et av Monets bidrag til salongens utstilling. Det var den 19 år gamle Camille-Léonie Doncieux som poserte for det anerkjente bildet.

I 1866 ble maleriet Camille eller kvinnen i grønn kjole akseptert som et av Monets bidrag til salongens utstilling. Det var den 19 år gamle Camille-Léonie Doncieux som poserte for det anerkjente bildet. Hun kom fra en middelklassefamilie som hadde flyttet til Paris fra Lyon. Camille ble gravid det følgende året, noe som bød på utfordringer for en pengelens Claude. Jean Monet ble født i 1868, men Camille og Monet giftet seg ikke offisielt før 1870. Familielivet var en tilvenningssak, men Camille og Jean var med på samtlige reiser i Europa etter hvert som arbeidsmulighetene bød seg. Inntekten var likevel svært skiftende i løpet av 1870-årene, og Monet-familien levde tidvis under trange kår i Paris.

En av Monets mest iherdige samlere var handelsmannen Ernest Hoschedé. Han inviterte kunstneren på besøk til Rottembourg-slottet hvor Hoschedé-familien bodde. Monet malte flere malerier på området i 1876. Han fikk disponere en fiskerhytte i nærheten av slottet fra sommeren og utover vinteren. Ernest var ofte borte på forretningsreiser, og Monet utviklet en svært tett relasjon til familien, spesielt husfruen Alice Hoschedé.

Camille Monet ble alvorlig syk i 1877. Til tross for dårlig helse ble hun gravid, og Michel Monet ble født i mars 1878. Det samme året flyttet Monet-familien til Vétheuil, hvor de delte en bolig med Hoschedé-familien som følger av skrantende økonomi. Men Camille Monet ble stadig verre og døde 5. september 1879. Etter dette ble Jean og Michel Monet en utvidet del av Hoschéde-familien. Alice passet på barna mens Monet reiste og arbeidet. Monet og Alices forhold ble imidlertid ikke anerkjent før etter Ernest Hoschédes død i 1891. Paret giftet seg 16. juli 1892.

Malerstil

Manneporte, 1883

Impresjonistenes arbeidsmetode skilte seg fra malertradisjonen som akademiene holdt fast ved. Et radikalt grep var å gå bort fra den klassiske lys og skygge-effekten, chiaroscuro. Impresjonistene definerte i stedet dybde og form ved hjelp av fargespill.

Landskapsmaleren William Turner blir ofte fremstilt som Monets foregangsmann. Turner la mye vekt på naturelementer i sine verk og var kjent for å male med dynamiske strøk. Han ble også ansett som en forgjenger i sin unike evne til å fremstille lys på billedflaten. Landskapskunstnere pleide tradisjonelt å male inne på et atelier, med utgangspunkt i forarbeid som tegneskisser eller akvareller. På 1850-tallet kom imidlertid maletuben, som tilrettela for at Monet og hans kolleger kunne jobbe ute i naturen.

Ettersom Monet ønsket å fange effekter og stemninger direkte fra motivet, måtte han jobbe effektivt. Dette resulterte i grove og tykke penselstrøk. Detaljer som mennesker og hus ble gjerne antydet ved hjelp av raske streker og fargeklatter. For samtidens kunstpublikum kunne maleriene til impresjonistene virke skissemessige og dermed vanskelig å fordøye. Monet var ofte misfornøyd selv, fordi arbeidsmetoden hans bød på utfordringer. Hvis han ikke var rask nok til å gripe penselen, kunne effekten forsvinne. Dessuten ble ikke alltid maleriet like slående som motivet. En god del verk ble dermed enten vraket eller retusjert av den temperamentsfulle kunstneren.

Motiver

Toget i snøen ved Argenteuil, 1875
Kornstakker i Giverny, solnedgang, 1888–1889
Kornstakkene blir ofte trukket frem som vendepunktet i arbeidsprosessen til Monet. På 1890-tallet hadde han slått seg til ro i Giverny og fokuserte da på male et fåtall med motiver i serier.
Kolsåstoppen i tåkevær, 1895

Monets tidlige kunstnerskap bestod i en del by- og parkmotiver. Han malte også stilleben, portretter og aktstudier, men jobbet mest utendørs. Landskapsmaleriene ble også mest populære, og særlig marinemotiver. Under opphold i England og Nederland tidlig på 1870-tallet malte han eksempelvis flere verk av båtene på Themsen og vindmøllene langs byen Zaandam.

Selv om landskaper og tilsynelatende urørt natur var det foretrukne motivet, viste også Monets malerier industri. Da han vendte tilbake til Frankrike i 1871, tok han inn på et hotell som lå rett ved togstasjonen Saint-Lazare. Lokomotivet, et symbol for modernismens fremgang, dukker opp i mange av Monets verk. Enkelte malerier fra Saint-Lazare-stasjonen tolkes som vitnesbyrd over industriens prakt, mens i motiver som Toget i snøen ved Argenteuil (1875) har lokomotivet en beskjeden rolle i landskapet.

Da Monet var lei av bylivet, søkte han til forstedene utenfor sentrum av Paris. Han leide en eiendom i Argenteuil frem til 1878, og kjøpte sin første båt. Dette ble hans foretrukne studio da han skulle male motiver langs Seinen. Monet reiste også mye rundt i Nordmandie-regionen. Rouen, Fécamp og Dieppe var steder han vendte tilbake til flere ganger gjennom livet. Det samme gjaldt kystbyen Bordighera i Italia. Her fant han stadig landskaper med ettertraktede kvaliteter.

Kornstakkene blir ofte trukket frem som vendepunktet i arbeidsprosessen til Monet. På 1890-tallet hadde han slått seg til ro i Giverny og fokuserte da på male et fåtall med motiver i serier. Samme motiv ble malt ved ulike tider på dagen, gjennom forskjellige årstider eller under spesielle værforhold. Hensikten var å fremstille de unike effektene av lys og farger i motivet. Maleriene av Rouen-katedralen er en av de mest omfattende seriene fra 1890-tallet med over 20 varianter av samme motiv.

28. januar 1895 dro Monet til Norge for å male snøen og besøke sin stesønn, Jacques Hoschedé. Etter et kort opphold i Christiania ble han losjert inn på en gård ved Sandvika. Her ble han dypt fascinert av Kolsåstoppen fordi han så enkelte likheter med Fuji-san-fjellet i Japan. Han returnerte fornøyd fra Norge med flere malerier av Kolsås og Løkke bro samt andre motiver fra Sandvika-området. Tre reiser til London fra 1899–1901 resulterte så i de omfattende seriene Charing Cross Bridge, Waterloo Bridge og Houses of Parliment. I denne perioden var han veldig opptatt av broer, men også besatt av å fange de flyktige effektene i et uforutsigbart engelsk klima. De iherdige studiene ble en forsats til Vannlilje-maleriene som oppslukte Monet fra 1900 til 1926.

Berømmelse

San Giorgio Maggiore ved solnedgang, 1908

I 1879 oppstod en finanskrise som rammet kunstforhandlerne i Paris. Monet slet med å selge bilder til sine faste samlere og ble avhengig av økonomisk støtte fra kolleger. Lykken snudde imidlertid i 1881 da galleristen Durand-Ruel gjenopptok sin støtte. Etter dette var Durand-Ruel-familien Monet sine mest trofaste velgjørere. Bedriften deres strakk seg dessuten over Atlanterhavet. Paul Durand-Ruel og hans sønner sørget for at Monet ble en ettertraktet kunstner også i USA.

I 1917 mottok Monet en stor ære. Han ble regnet som den franske republikkens «offisielle maler». Monet hadde startet arbeidet med prosjektet De store dekorasjonene i 1914. Samtidig pågikk første verdenskrig utenfor hans studio i Giverny. Da traktaten om våpenhvile ble tegnet 11. november 1918, skrev Monet et brev til sin gode venn Georges Benjamin Clemenceau, som da var Frankrikes statsminister. Han ville markere begivenheten ved å donere to verk til staten. De to panelene, siden titulert Skyene, ble del av en monumental vannlilje-serie som bestod av 22 paneler. Verkene målte 2 meter i høyden og totalt 91 meter i lengden. Staten tok gladelig imot de prestisjefulle Dekorasjonene, men størrelsen bød på utfordringer. Maleriene ble omsider montert opp i 1927 og har aldri siden blitt flyttet fra sine spesialformede rom i Musée de l'Orangerie i Paris.

De siste årene

Den store kanalen, 1908
Gangbroen over vannliljedammen, 1918–1924
Gangbroen over vannliljedammen (1918–1924) demonstrerer en endring i formspråket hvor penselstrøkene ble såpass utflytende at motivet virket totalt abstrahert. Utover et kunstnerisk valg kan dette finne sin forklaring i at konturer var mer diffuse for Monet.

I arbeidet med Vannlilje-maleriene nådde Monet et enda dypere fokus. Himmelens speiling eller lysets refleksjon i vannliljedammene dannet tilsynelatende nye verdener i motivet. De utallige studiene av vannliljedammen og gangbroen i Giverny nærmet seg tidvis et helt abstrakt uttrykk. Formspråket gav gjenlyd i fauvistiske malerier, mettet av farger og abstrakte former. Samtidig var Monets egen kunstsmak mer konservativ, og han var spørrende til den moderne kunsten som blomstret på starten av 1900-tallet.

Etter at Alice Hoschéde døde av leukemi i 1911, var det stedatteren, Blanche Hoschéde-Monet som stilte opp for Claude. Hun hadde giftet seg med hans eldste sønn Jean Monet, som døde kort tid etter i 1914. Som enke ble Blanche den viktigste omsorgspersonen for Monet på hans eldre dager. Det å jobbe ute hadde sine praktiske utfordringer, og Monet pådro seg gjerne heftige forkjølelser. Verre var det at øynene hans også begynte å avsløre en viss slitasje.

I 1912 ble Monet diagnostisert med grå stær i begge øynene. Øyesykdommen ble såpass hemmende at han lot seg operere i 1923, men operasjonen hadde visse bivirkninger. Monets malerier fra denne perioden viser et fargeskifte fra klare hvite, grønne og blå, til mer gjørmete lilla og gule sjatteringer. Gangbroen over vannliljedammen (1918–1924) demonstrerer dessuten en endring i formspråket, hvor penselstrøkene ble såpass utflytende at motivet virket totalt abstrahert. Utover et kunstnerisk valg kan dette finne sin forklaring i at konturer var mer diffuse for Monet. Kjennere og interesserte parter, som Durand-Ruel, mente at disse verkene så mørke og triste ut, samtidig som motivene var velkjente. I nyere tid har mange av maleriene imidlertid fått positiv oppmerksomhet. De abstraherte motivene demonstrerte også hvor uredd Monet kunne være når han bearbeidet sine inntrykket av naturen på lerretet.

De siste årene varierte kvaliteten på synet veldig, noe som påvirket Monets produktivitet. Samtidig sa han selv at «jeg vil male alt før synet mitt er helt borte». Fra 1924 og utover gjorde forkjølelser samt annet illebefinnende at det ble vanskelig for Monet å male. 5. desember 1926 døde Claude Monet av lungesykdom. Han ble 86 år gammel.

Monets arv

Katedralen i Rouen

Katedralen i Rouen av Claude Monet. Oljemaleri fra cirka 1894. Musée d'Orsay i Paris.

Mange av Monets verk stod igjen i studioet på Giverny etter hans død. Huset og hagen ble flittig vedlikeholdt av Michel Monet frem til en fatal bilulykke i 1966. Neste i arverekken var da Museé Marmottan i Paris, som tok imot en vesentlig verkssamling og sørget for restaurering av hele eiendommen. I tillegg er store deler av Monets omfattende kunstproduksjon spredt over hele verden. Dette er et resultat av svært suksessfulle salgsår og god sirkulasjon av Monet-malerier på kunstmarkedet. Claude Monets unike landskaper i delikate farger er nå anerkjente verk på verdensbasis.

Utvalgte verk

Tittel År Mål Plassering
Hjørnet av et studio 1861 182 × 127 cm Museé d'Orsay, Paris
Gårdsbruk i Normandie 1863 65 × 80 cm Museé d'Orsay, Paris
Seinens munning ved Honfleur 1865 90 × 150 cm Norton Simon Museum, California
Camille eller kvinnen i grønn kjole 1866 231 × 151 cm Kunsthall Bremen, Bremen
Jean Monet sover 1868 42 × 50 cm Ny Carlsberg Glyptotek, København
Vindmølle i Zaandam 1871 48 × 73,5 cm Ny Carlsberg Glyptotek, København
Impresjon, soloppgang 1873 48 × 63 cm Museé Marmottan, Paris
Spasertur, kvinne med parasoll 1875 100 × 81 cm National Gallery of Art, Washington D.C.
Kalkuner 1876 172 × 175 Museé d'Orsay, Paris
Saint-Lazare stasjon 1877 75 × 100 cm Museé d'Orsay, Paris
Rue Saint-Denis, 30. juni 1878 1878 76 × 52 cm Museé des Beaux-Arts et de la Céramique, Rouen
Solnedgang på Seinen om vinteren 1880 60 × 80 cm Privat samling, Japan
Manneporte 1883 65 × 81 cm The Metropolitan Museum of Art, New York
Moreno hage i Bordighera 1884 73 × 92 cm Norton Museum of Art, West Palm Beach, Florida
Kornstakker i Giverny, solnedgang 1888-89 65 × 92 cm Saitaman Museum of Modern Art, Urawa-shi
Rouen-katedralen, sollyseffekt 1893 100 × 65 cm Museum of Fine Arts, Boston Massachusetts
Kolsåstoppen i tåkevær 1895 65 × 100 cm Gay and Clifton Leonhardt
London, Waterloo Bridge 1899-1901 65 × 92 cm Santa Barbara Museum of Art, California
Vannliljer 1907 90 × 92 cm Museé des Beaux-Arts, Caen
Gangbroen over vannliljedammen 1918-24 63 × 107 cm Kunstmuseum Basel, Basel

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Clark, Timothy J. The Painting of Modern Life: Paris in the Art of Manet and His Followers. New Jersey: Princeton University Press, 1999
  • Eisenman, Stephen F. Nineteenth Century Art: A Critical History (1994). London: Thames & Hudson Ltd, 2011
  • Wildenstein, Daniel. Monet or the Triumph of Impressionism (1996). Köln: Taschen, 2016

Faktaboks

Claude Monet

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg