vevstol

Den mekaniske vevstolen erstattet ti håndvevstoler og møtte voldsom motstand blant veverne som var redde for å miste jobbene sine. Før de mekaniske vevstolene ble store deler av den britiske tekstilproduksjonen utført i hjemmene. Veverne hentet garn hos forhandleren, vevde opp dette og fikk betalt per stykk. Slik kunne hele familier sysselsettes. Med de mekaniske vevstolene og etableringen av veverier forandret samfunnet seg. Dette var årsaken til at arbeiderne brente ned verdens første mekaniske veveri i Manchester. Den mekaniske vevstolen bygger på samme prinsipp som håndvevstolen, men skaft, skyttel og vevskje drives mekanisk. De første mekaniske vevstolene brukte okser og vannhjul før man gikk over til dampmaskin. I dag brukes elektromotor som drivkraft.

Den samme reaksjonen fikk for øvrig Joseph Marie Jacquard da han lanserte sin jacquardvev i Lyon. I jacquardveven ble det benyttet hullkort som gjorde det mulig å veve store og detaljerte mønstringer på kortere tid enn på de tidligere vevene hvor innslagstrådene måtte smettes inn for hånd for å danne mønsterrapporter som ikke gikk fra jare til jare. Som med Cartwrights mekaniske vevstol gjorde Jacquards oppfinnelse flere vevere overflødige og dette førte til opptøyer i Lyon hvor flere av disse vevstolene ble brent i et stort opprør i 1801. Jacquardveven er nå utbredt over store deler av verden og hullkortsystemet regnes som forløperen for både kalkulator og datamaskin.

Den mekaniske vevstolen forble mer eller mindre uforandret i nærmere 150 år og brukte skyttel for innføring av innslagsgarn. Først etter andre verdenskrig dukket de automatiske vevstolene opp for alvor. Disse vevstolene var halvautomatiske maskiner som stoppet ved trådbrudd og som skiftet veftspole i skyttelen eller hele skyttelen uten at vevingen stoppet opp.

Automatvevstolene medførte at en enkelt vever kunne betjene opptil over hundre maskiner, mot tidligere en eller to. Samtidig økte maskinhastigheten, og dette førte til kraftig økning av produktivitet i veveriene.

I den tradisjonelle vevstolen er en stor del av energiforbruket og støyutviklingen forbundet med skyttelen. Det ble derfor lenge arbeidet med å utvikle skyttelløse vevstoler og de første modellene kom på 1950-tallet.

Felles for alle skyttelløse vevemaskiner er at skyttelenerstattes av en mekanisme som fører innslagsgarnet direkte inn fra en stor garnspole som kan inneholde opptil 3–4 kg garn. Skyttelen i en vanlig vevstol går fram og tilbake og legger veften i sløyfer som danner faste, bundne såkalte jarekanter i vevnaden. De skyttelløse vevstolene legger heller inn enkeltlengder av vefttråd, alltid fra en og samme side. Endene av hver veftlengde må derfor festes ved jaren, for eksempel med slyngtrådbinding eller med en egen mekanisme som legger inn en avsluttende jarekant.

Griper-prosjektilmaskinen benytter et prosjektil med klemmeanordning. Dette prosjektilet griper vefttråden fra en innmatingsmekanisme, fører den gjennom trådskillet, slipper tråden og vender tilbake til utgangsposisjonen via en transportbane under veven. Hver maskin har en serie slike prosjektiler som kan skytes over varebanebredder på over 5 meter, med en hastighet opptil 1100 veftmeter per minutt. På de brede maskinene er det mulig å veve flere varebaner samtidig.

I vannjetmaskinene skytes vefttråden gjennom skillet med en høytrykks vannstråle. Det brukes bare ca. 2 milliliter vann per skudd, og hastigheten kommer opp i over 600 skudd per minutt, noe som utgjør 1000 veftmeter. Maskinbredden er begrenset til ca. 2,5 meter. Vannjetmaskinene er kun egnet for veving av syntetiske garn som tar opp lite vann. De har oppnådd meget stor utbredelse for veving av såkalte filamentvarer.

Luftjetmaskinen skyter vefttråden inn med trykkluft fra en eller flere dyser langs trådbanen. Maksimalbredde og hastighet er omtrent som for vannjetmaskinen. Trykkluftforbruket er ganske høyt, ca. 20 kubikkmeter per time. Denne maskintypen egner seg både til spunnet garn og filamentgarn.

• veving
• veving i Norge
• den industrielle revolusjon