vedovn

Til vanlig plasseres vedovnen i det oppholdsrommet den skal varme opp til forskjell fra at et sentralt varmeanlegg. Luften som går med i forbrenningsprosessen tas fra rommet ovnen står i. Ny luft må da suges inn oppholdsrommet. Dette sikrer en god ventilasjon i rommet, men forårsaker også et merkbart varmetap ved at oppvarmet luft blir erstattet av kald uteluft. I spesielle tilfeller kan luft til forbrenning suges inn gjennom en separat kanal for å minske dette varmetapet.

Vedovn er en form for punktoppvarming som kan ha svakheter knyttet til distribusjon av den avgitte varmen. Siden den plasseres sentralt, gjerne mot en vegg eller pipe, får man ofte en ujevn temperaturfordeling i rommet og kald trekk langs gulvet (for eksempel som følge av kaldras fra vinduer). Virkningsgraden, som er sterkt avhengig av at brukeren regulerer ventilasjon til ildstedet på riktig måte, vil normalt ligge rundt 50 prosent.

Vedovner har lange tradisjoner i Norge og er fremdeles svært utbredt, ofte som supplement til andre oppvarmingsformer som for eksempel elektrisk oppvarming. Statistisk sentralbyrå anslår at det finnes nesten 1,2 millioner boliger i Norge som kan fyre med ved, enten i vedovn eller i peis. Nyttiggjort energi fra vedfyring er anslått til ca. 3 TWh.

Utbredt vedfyring kan imidlertid representere et miljøproblem. Ufullstendig forbrenning (for eksempel som følge av dårlig regulering av ventilasjonen til ildstedet) fører til at mye forurensende stoffer slippes ut i tillegg til normal utslipp av karbondioksid og vanndamp. I mange byer og tettsteder kan partikkelutslipp fra vedovner utgjøre en stor del av svevestøvet i uteluften. Dette er grunnen til at myndighetene i dag oppfordrer til å erstatte gamle vedovner med nye rentbrennende ovner som har en høyere virkningsgrad og mindre utslipp av forurensende avgasser.

• ovn
• oppvarming av hus