Trippelalliansen var et defensivt samarbeid som forpliktet alle tre stater til å komme de andre til unnsetning dersom to eller flere europeiske stater gikk til angrep på en av alliansens medlemmer. I tillegg måtte medlemmene kom hverandre til unnsetning dersom Frankrike gikk til uprovosert angrep på enten Italia eller Tyskland. Selv om avtalen var tenkt å sikre mot angrep fra andre europeiske stormakter ble det understreket at den på ingen måte var rettet mot Storbritannia. Dette skyltes delvis trusselen fra den britiske marinen og Italias utsatte posisjon i Middelhavet, men også tyske forhåpninger om å få på plass en avtale med Storbritannia.
For Italia representerte trippelalliansen en fullendelse av et langsiktig mål om å få stormaktsgarantier som kunne sikre statens eksistens og beskytte landet mot et mulig fransk angrep. Siden samlingen av Italia i 1870 hadde den unge nasjonen hatt et problematisk og til tider konfliktfylt forhold til sine naboland. Dette skyltes delvis den italienske irredentisme-bevegelsen som gjorde krav på områder som lå innenfor andre staters kontroll og skapte et anstrengt forhold til både Frankrike og Østerrike-Ungarn. Italia hadde derfor søkt å føre en balansepolitikk (equidistanza) der man forsøkte å skape vennskap med alle, men uten å binde seg til noen andre stater. Ved begynnelsen av 1880-årene måtte italienerne innse at en slik politikk var feilslått. Dette ble blant understreket gjennom flere smertelige utenrikspolitiske nederlag under Berlin-kongressen i 1878, som kom i stand etter den russisk-osmanske krigen. Den påfølgende Berlin-avtalen førte blant annet til at Tyskland, Storbritannia, og Østerrike-Ungarn styrket sin innflytelse på Balkan mens Italia følte seg forbigått. Det italienske nederlaget førte til at man gikk bort fra equidistanza-politikken og søkte isteden et tettere samarbeid med både Tyskland og Østerrike-Ungarn.
Både Tyskland og Østerrike-Ungarn anså trippelalliansen som kun et midlertidig tiltak i kjølvannet av trekeiserforbundets sammenbrudd i 1880. På sikt ønsket begge de to stormaktene å gjenetablere en avtale med Russland, noe som også kom på plass for en kort periode fra 1881 til 1887. Bismarck videreførte dette arbeidet med reassuransetraktaten i 1887, som var en hemmelig avtale mellom Tyskland og Russland, og som skulle garantere at de to ikke gikk til angrepskrig mot hverandre. Etter 1882 vokste det samtidig frem et tettere militært samarbeid mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, som blant annet førte til drøftinger mellom de to staters generalstaber. På den måten var trippelalliansen kun en del av et større nettverk av allianser og samarbeid for både Tyskland og Østerrike-Ungarn.
I 1883 ble trippelalliansen i hemmelighet utvidet med Romania etter initiativ fra Østerrike-Ungarn. Bakgrunnen var rykter om en nært forestående russisk invasjon av Bulgaria. En slik trussel fikk nabolandet Romania til å søke beskyttelse hos Østerrike-Ungarn. Resultatet ble at Romanias kong Carol 1 sverget å gi sin støtte til trippelalliansen. Innlemmelsen av Romania i alliansen ble godkjent av Tyskland, men Italia ble ikke informert om utvidelsen.
Italia var ikke fremmed for selv å inngå hemmelige avtaler, og i 1902 inngitt de en avtale med Frankrike som både satte punktum for den fransk-italienske rivaliseringen i Afrika og garantert italiensk kontroll over Libya. Samtidig forpliktet Italia seg til å holde seg nøytral dersom Tyskland gikk til uprovosert angrepskrig mot Frankrike. Selv om det formelt ikke var et brudd på løftene som italienerne hadde gitt de andre medlemmene av trippelallianse ville det potensielt kunne skape uklarhet ved en konflikt i Europa. I tillegg unnlot italienerne å informere Tyskland og Østerrike-Ungarn om avtalen.
Den fransk-italienske avtalen i 1902 kan delvis forklares utfra de indre motsetninger og mistro som til tider preget samarbeidet i trippelalliansen. Selv om Italia bevarte et godt forhold til Tyskland, økte spenningene mellom Italia og Østerrike-Ungarn i perioden frem til 1914. En hovedforklaring var østerrikernes undertrykkelse av det italienske mindretallet i Østerrike-Ungarn. I tillegg bidro Viktor Emanuel 3 sin uttalte anti-østerrikske holdninger og italienske myndigheters støtte til irredentisme-bevegelsen til å skjerpe konflikten med østerrikerne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.