tlingit

Tlingitene bodde i permanente landsbyer av store plankehus i nærheten av gode fiskeplasser. Disse kunne huse opp mot 50 beboere, som alle tilhørte eller var giftet inn i samme matrilineære ættelinje. Disse utvidede familiegruppene utgjorde den mest konkrete formen for sosial organisasjon. De var i prinsippet selvforsynte og hadde egne ledere eller høvdinger. Hvert hus hadde totempæler utenfor som markerte familie- og klanstilhørighet. En klan bestod av flere matrilineære ættelinjer som alle kunne spores tilbake til en felles forgjenger (det var i hvert fall idealet). Alle klanene tilhørte én av to såkalte moieties, en organisatorisk gruppe som står i et gjensidighetsforhold til en annen. For tlingitene betydde det at man bare kunne gifte seg med en fra motsatt moiety, og at man utførte spesifikke ritualer for hverandre, som å organisere hverandres begravelser.

I dag bor de fleste tlingiter i mindre kjernefamilier. Boligene er ikke lenger i fellesskapets eie, men både tomt og hus følger alminnelig amerikansk eiendomsrett. I motsetning til de fleste andre stater i USA, har man i Alaska sikret urfolkenes rettigheter til egne landområder. Dette har skjedd gjennom Alaska Native Claims Settlement Act, en lovgivning som har sørget for at egne selskaper forvalter landområdene i tråd med urbefolkningens interesser.

Tlingitene var fiskere med rik tilgang på ressurser fra kyst- og elvefiske. De drev også utbredt jakt på hav- og landpattedyr (men ikke hval, som andre folk på nordvestkysten), og de dyrket enkelte grønnsaker, som poteter og bønner. Laks var en av deres viktigste næringskilder. De drev også utbredt tømmerhogst, som sikret tilgang til materialer for hus- og kanobygging og til de enorme totempælene som prydet familiehusene.

Potlatch-fester stadfestet arvefølgen ved en høvdings død eller når en ny arving ble født. Det var også en anledning for å markere høvdingens status når et hus ble bygd, samtidig som de var en gjenytelse til den motsatte moiety (høvdingens kones slekt), som utførte sørgeritene eller bygde huset.

Tlingitene var del av en omfattende handelsnettverk som inkluderte store deler av nordvestkysten. Her handlet de med vevde kapper, skjell og smykker.

I dag er det mange tlingit-menn som jobber i fiskeriindustrien. Fordi Alaska tillater kommersielle fiskere å ta med noe av fisken hjem for eget bruk, er det mange som sikrer seg tilgang på laks og annen fisk gjennom slektninger som jobber i industrien. Likevel er det fortsatt mange som opprettholder gamle fisketeknikker. Mange kvinner er ansatte ved hermetikkfabrikker som bearbeider fisken.

Tlingitene har alltid vært kjent for sitt kunstneriske virke, spesielt treskjæringer og vevde materialer. Dette ble hovedsakelig lagd for rituelle sammenhenger og privat bruk, men har også blitt en viktig næringskilde siden 1800– og 1900-tallet. Dette er spesielt viktig for kvinner, som fremdeles driver stort med kommersiell kunsthåndverk.

Turisme, skogdrift og tømmerhogst er også viktige næringsveier. I tillegg har en økende grad av høyere utdanning gjort at mange tlingiter i dag jobber som helsearbeidere, lærere og advokater.

Tlingit kom i kontakt med russere som de første europeere fra 1741. Over de neste hundre årene var tlingitene i stadig konflikter med russiske nybyggere, som tok kontroll over lokale handelsruter og forsøkte å etablere en koloni. USA kjøpte Alaska på midten av 1800-tallet, og ønsket med det å tvangsflytte urbefolkningene. Etter amerikanernes inntog, døde opp mot halvparten av alle tlingiter av introduserte sykdommer som kopper og meslinger. De mistet også mye land til kommersielle virksomheter, som gruvedrift og tømmerhogst.

I 1912 ble Alaska Native Brotherhood etablert, en politisk organisasjon som jobber for urfolks rettigheter. I 1924, samme år som tlingitene tilegnet seg rett til statsborgerskap, fikk de sitt første medlem i den lokale avdelingen av representantenes hus. Siden den gang har de hatt en tydelig tilstedeværelse i Alaska-politikken.

• amerikanske urfolk
• nordamerikanske urfolk