Det er antatt at strikking har vært utbredt i Norge siden tidlig på 1600-tallet og muligens enda tidligere. Hvor utbredt det har vært, er vanskelig å si. Den første skriftlige kilden til strikking i Norge er en rettsprotokoll i Bergen, der Lisbet Pedersdatter ble anklaget for trolldom i 1634. Hun hadde vært i tjeneste hos Karen Eriksdatter, som var anklaget for tyveri. Begge er omtalt som omstreifere, og en av Lisbets oppgaver var å strikke strømper for Karen, som solgte varene.
Danmark-Norge ville forhindre import ved å etablere industri og utnytte egne råvarer. I tekstilindustrien var det veving som var viktigst, men det ble også etablert karderier og spinnerier.
På 1600-tallet inngikk strikking i arbeidet for å motvirke fattigdom. Strikking ble undervist i tukthus og lignende institusjoner og dermed spredt til fattige mennesker. Enkelte av institusjonene ble såkalte Manufakturhus som produserte for salg, med militæret, fattigvesenet, marinen og slaveriet som viktige marked. Produktene var strikkede strømper, vanter og trøyer. Det ble også solgt strikkevarer på bygdene, men disse var for det meste produsert som husflid.
På gården Ophuus i Åmot ble Enighetsfabriken etablert av Det Patriotiske Selskab i 1782. Målet var å opprette «hekle- og spinneanstalter». Tekstilfabrikken var et forsøk på å overføre kunnskap om ny teknologi fra København og Europa til Norge, for å etablere et fabrikkvesen. Ved oppstarten av Enigheten hadde de importert en strikkemaskin fra England, og produktene var strømper, vanter og røde toppluer. Enigheten ble ikke noen varig suksess, men fikk stor betydning for norsk strikkehistorie fordi Halvor Ophuus (1772–1852) gikk i lære der. Han tok kunnskapen med seg fra Stor-Elvdal, og hans barnebarn Ole Andreas Devold (1827–1892) etablerte en trikotasjefabrikk etter råd fra Hans Nielsen Hauge (1771–1824) som ivret for både håndstrikking og etablering av trikotasjeindustri.
I skriftlige kilder fra 1700-tallet står det at kvinner livnærte seg som strikkersker eller ved å undervise i strikking og andre tekstilteknikker. Strikking ble dermed etablert både i det finere håndarbeidet blant kvinner i øvre samfunnslag samt som industri og salgshusflid i denne perioden.
Strikkeproduksjon for salg foregikk særlig i Dalane og på Jæren i Rogaland på 1700- og 1800-tallet. Strikkemaskiner ble fra 1890-tallet tatt i bruk i hjemmene og litt senere som småindustri. Det er ingen særskilte mønster som forbindes med denne produksjonen. Norges største spinneri, Sandnes Uldvarefabrik, finnes i Rogaland i dag. Viktige varer fra Rogaland var strømper og luer, men også nattrøyer. Importen av nattrøyer fra utlandet og fra Rogaland har bidratt til å spre åttebladsrosen til hele landet.
Kommentarer (1)
skrev Ingeborg Fløystad
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.