storhertug

I første halvdel av 1200-tallet kom den baltiske hærføreren Mindaugas (ca. 1203–1263) til makten i hertugdømmet Navahrudak og fyrstedømmet Polatsk (som tilsvarte henholdsvis den østlige delen av nåværende Litauen og den vestlige delen av nåværende Belarus); i 1251 lot han seg døpe etter den romersk-katolske ritus, og i 1253 ble han kronet som «konge» av Litauen. I samtidige kilder ble imidlertid Mindaugas og hans etterfølgere omtalt som storhertuger og Litauen som storhertugdømme (rutensk Vielkie Knyastva Litvy, latin Magnus Ducatus Lithuaniae), også etter at landet fra 1386 inngikk i personalunion (fra 1569 realunion) med kongedømmet Polen. Storhertugdømmet utvidet i denne perioden sitt territorium til også å omfatte størstedelen av det nåværende Ukraina og strakte seg på det meste fra Østersjøen til Svartehavet. Etter delingene av Polen i siste del av 1700-tallet tilfalt det meste av den tidligere litauiske staten Russland, og fra 1815 sluttet de russiske keiserne å bruke tittelen «storhertug av Litauen».

I Vest-Europa ble tittelen første gang brukt i 1569, da Cosimo 1 de' Medici av pave Pius 5 ble opphøyd til storhertug av Toscana. Den tysk-romerske keiser Maximilian 2 protesterte og hevdet at det bare var keiseren som kunne dele ut slike titler, men ga etter i 1575 og ga tittelen til Cosimos sønn og etterfølger Francesco de' Medici. Fra 1699 fikk tittelinnehaverne også rett til predikatet «kongelig høyhet».

Etter at den siste storhertug av slekten de' Medici døde i 1737, gikk tittelen og regentskapet i Toscana over til hertug Frans Stefan av Lothringen, som måtte avstå sine opprinnelige territorier til den avsatte polske kongen Stanisław 1. Verdigheten fulgte, med korte avbrudd, hans etterslekt inntil den ble opphevet da Toscana i 1860 ble innlemmet i det nye kongeriket Italia.

Senere ble tittelen særlig brukt i Tyskland. Under Napoleonskrigene opprettet Napoleon to nye storhertugdømmer i de okkuperte landområdene – Kleve og Berg (1806–1813), som ble styrt av hans svoger, Joachim Murat, og Frankfurt (1810–1813), som tilfalt fyrsteerkebiskopen av Regensburg, Karl Theodor von Dalberg. Han opphøyde også landgreven av Hessen-Darmstadt og kurfyrstene av Baden og Würzburg til storhertuger, men den sistnevnte mistet tittelen igjen i 1814. Dessuten førte de prøyssiske kongene tittelen storhertug av Niederrhein (1815–1854) og Posen (1815–1918), de østerrikske keiserne var storhertuger av Kraków (1846–1918), de nederlandske kongene var storhertuger av Luxembourg (1815–1890) og landgreven av Hessen-Kassel førte tittel av storhertug av Fulda (1816–1866).

Av de 26 statene som utgjorde Det tyske rike inntil 1918, var seks regjert av storhertuger (Baden, Hessen, Mecklenburg-Schwerin, Mecklenburg-Strelitz, Oldenburg og Sachsen-Weimar-Eisenach).

Den eneste staten som i dag regjeres av en storhertug er Luxembourg, som ble skilt fra personalunionen med Nederland i 1890, fordi den i motsetning til Nederland var underlagt den saliske arvefølgeordning, som ikke tillot kvinnelig arvefølge. Den nåværende storhertug Henri tilhører fyrstehuset Nassau (fra 1964 egentlig Bourbon-Parma).