samiske luer

Ládju, ládjogahpir eller hornlue dukket opp i Finnmark rundt 1750 og ble brukt en periode i Finnmark og i nærliggende områder på finsk og svensk side. Hornlua er formet av et krumt trestykke inne i pullen. Den ble derfor også kalt čoarvegahpir (čoarvi – horn, gahpir – lue), derav det norske ordet hornlue.

Det er vanskelig å si eksakt når hornlua kom i bruk, men den var ikke i bruk i Knud Leems tid. Lua Leem beskrev, kan være en forløper til hornlua. Den var høy og sydd i to deler. Han skriver også at denne lua ligner den lua som norske kvinner bruker. Inni lua satte kvinner en valk, og lua ble strammet med et bånd rundt denne. En slik valk har en også funnet i hodeplaggene til norske folkedrakter. Etnologen og språkforskeren Asbjørn Nesheim (1909–1989), skrev at innlegget av tre er en samisk variant av valken som en finner i norske luer. Ládjuens nedre del er i snittet lik muffal, som er en overtrekkslue fra Gällivare-området. Denne ble trukket over duorra, som i dag også brukes på norsk side i det samme området. Duorran har også vært brukt i Karesuando-området.

Etter hvert forsvant hornlua, og det er en dramatisk beretning knyttet til dens endelikt. Lua ble fordømt av pietistiske læstadianske misjonærer. I Kautokeino fortelles det om en kvinne som i 1848 rev av seg lua på vei ut av gudstjenesten, fordi hun mente at «djevelen satt i hornet». «... hun have modtaget fra Gud den Befaling at forkynde, at det dertil dannede Træ ... var syndig; Alle nærværende Qvinder fulgte Prophetindens Exempel og reve dette bort fra Huen, kastende samme paa Sneen...». Menigheten fulgte hennes eksempel, og etterpå sluttet folk å bruke hornlua. I andre områder varte den lenger.

Øreklappene ble beholdt på lua som fulgte etter ládju i det nordsamiske området i Finnmark og i nærliggende områder på svensk og finsk side. Denne lua ser ut som hornlua, kun med den forskjell at «hornet» mangler. Språkforskeren Konrad Nielsen (1911–1953) kalte den for nulpogahpir, som forteller noe om at hornet er blitt borte. En nulpu er en rein som har mistet hornene sine.

Det interessante er at nå ble luene nesten helt like i den nordlige delen av Sápmi. Etter hvert har måten å bære denne lua beveget seg fra å dekke pannen til å være høyere oppå hodet, samt at pullen har blitt høyere. Denne lua er i dag i bruk over hele Finnmark og i grenseområdene i Finland og Karesuando. Selv om de tilsynelatende kan se like ut, er det stor variasjon i høyde og dekor.

Šamšad er den skoltesamiske kvinnelua. Muligens er hornlua inspirert av østlige luer; ordet šamšad er muligvis lånt fra russisk. Snittet på šamšad og ládju er ganske ulikt, slik at det er vanskelig å se en klar sammenheng mellom luene.

Šávka er mennenes stjernelue. Den kan finnes igjen i Øst-Finnmark, Karasjok, Kautokeino, Karesuando og nærliggende områder, og den kom kanskje samtidig med ládju. Man antar at den kom i bruk på midten av 1800-tallet.

Nesheim mener begrepet šavka har en russisk opprinnelse šápka, som betyr lue. På grunn av begrepet šápka, som altså betyr lue på russisk, antar man at den er inspirert av østlige luer. Šávka var også i sin form mye mer lik hverandre i de ulike områdene. De fire pullene (biehtan) som dannet stjernemønsteret var tidligere mye lavere i de fleste områder der denne lua ble brukt. I dag er det for eksempel store ulikheter mellom stjernelua fra Karasjok/Tana/Porsanger og Kautokeino-lua. Fargen på luene har derimot forandret seg mindre, men i enkelte områder har selve formen på lua endret seg.

I det sørsamiske området finnes en lue som kalles tjurre-tjohpe. Denne lueformen, som har en halvsirkelformet form, er en eldre lue som ble båret av kvinner frem til 1950-tallet, ifølge Jannok Porsbo. Denne lua er antagelig inspirert av bondekvinneluer i Helsingland. Den ble også brukt i Härjedalen og i Sør-Jämtland. Noen fortsetter å sy denne lua, men jevnt over brukes den ikke.