samisk kofte

Til en viss grad sammenfaller områdene for kofter og de samiske språkene. For eksempel kan man skille mellom lulesamiske og sørsamiske kofter. Det har også vært påvirkning fra nabofolk. For eksempel er de østsamiske draktene influert av russisk og karelsk snitt.

Koftene i de ulike områdene har i ulik grad overlevd fornorskningen. I kjernesamiske områder som Kautokeino og Karasjok, der språket har overlevd og står sterkt, har koftetradisjonene i større grad overlevd. I sjøsamiske områder i Troms har koftetradisjonene i stor grad forsvunnet, men etter en revitaliseringsprosess har også koftebruken i disse områdene fått nytt liv.

Tradisjonelt ble koftene laget av det materialet man hadde tilgang til, det vil i første rekke si skinn og senere ull. Klærne måtte være funksjonelle og varme.

I senere tider har kofter sydd i andre stoff blitt populære. Ord som lettkofte, sommerkofte, blomsterkofte og festivalkofte er godt kjent. Dette er ofte mønstrete kofter sydd i bomullsstoff, særlig populære blant unge samer.

Beltene som hører til kofta kan være vevde, pyntet med knapper, lærbelter med sølv-, gull-, tinn-, perlebroderi, eller hornknapper. Tidligere var det også vanlig enkelte steder å ikke bruke belte i det hele tatt.

Sølv har historisk blitt betraktet som en investering. De som hadde god råd, hadde mye sølv.

Tinntråd, kråkesølv, perler og brodergarn er materialer som brukes til dekorering av enkelte deler av drakten. Tinntråd er et tradisjonelt materiale som har vært i bruk som dekor i både nordlige og sørlige områder.

Snittet på pesken betraktes som grunnlagssnittet på kofta. Maja Dunfjeld skriver i en artikkel at den sørsamiske gaptan – den sørsamiske kofta fra før 1900-tallet – har samme grunnutforming som pesken. Alle samiske koftemodeller har utgangspunkt i peskens snitt, og dette snittet finner en også i andre, ikke-samiske skjorter fra middelalderen. Den viktigste forskjellen mellom pesken og kofta er at det til kofta brukes klede eller annet materiale som har en større bredde, og på den måten kan kofta ha hele deler. For eksempel kan peskens fremside være skjøtet flere ganger fordi skinnet ikke har strukket til. På pesken er midtstykket helt bak, fordi skinnets ryggparti er helt. På kofta er ryggpartiet derimot delt.

De fleste samiske kofter er konstruert slik at de består av en hel eller en todelt fremside. De fleste eldre kofter har også en kile under armen. Dette gjelder både manns- og kvinnekofta. Baksiden er også flerdelt, og både kvinne- og mannskofta har kiler for å få passform. Kilene kan være både under armen, på fremstykket og bak, i et antall av fire eller mer – alt etter hvilket område drakten kommer fra. Kilene gir kofta vidde. Mannskofta har tradisjonelt vært kortere enn kvinnekofta, noe som fortsatt er vanlig. De nordsamiske manns- og kvinnekoftene var lengre før i tiden, mens det i dag er de lule- og sørsamiske koftene som er lengst.

På 1990-tallet hadde kofta forsvunnet ut av bruk i enkelte områder, og det ble satt i gang en prosess for å finne ut hvordan kofta hadde sett ut i de aktuelle områdene. Mange kulturelle uttrykk blir betraktet som tradisjon, og begrepet tradisjon blir brukt om kunnskap fra fortiden. Tradisjon kan betraktes som en kontinuitet av både bruks- og håndverkstradisjoner. Når vi snakker om koftebruk i de områdene der en aldri har sluttet å bruke kofta, men der bruken har fått en ny mening, er det tradisjonen som er en kontinuitet. Selve kofta kan ha gjennomgått en stor forandring, men likevel sier en at kofta er «tradisjonell».

Noen tradisjoner kan tilsynelatende forsvinne og erstattes med nye. Da folk sluttet å bruke kofta i de sjøsamiske områdene, forsvant den synlige tradisjonen (kofta). Hvis tradisjonen tas opp på nytt, oppstår en ny tradisjon, fordi vi tolker den gamle tradisjonen med vår tids forståelse. Slik kan en også se på ny konstruksjonen av koftene i de områdene der den hadde forsvunnet ut av bruk. I begynnelsen prøvde flere å rekonstruere en drakt etter eksempler fra museer, men i dag ser en snarere at disse koftene er tilpasset dagens behov. Kontakten med andre områder der kofta brukes, har også hatt betydning for valg av materiale og tilbehør.

Kystområdene i Troms og Finnmark er et eksempel på dette. Der har samiske kunsthåndverkere forsket på og funnet ut hvordan deres kofter så ut tidligere, og med disse koftene som originaler sydd opp nye kofter og modernisert dem. Revitalisering og ny konstruksjon av noe som er mer eller mindre glemt, og der en har lite og sprikende kildematerialer å forholde seg til, kan innebære en risiko. Det kan bli slik at en konstruerer en ny kofte på bakgrunn av ett eller to eksemplarer av gamle kofter innsamlet på et museum. Dette bør også sammenholdes med gamle skriftlige kilder og illustrasjoner. Det finnes en del litografier, malerier og skisser over samiske drakter utført av folk som har vært i området selv eller som har malt, tegnet eller skåret etter beskrivelse av andre. Slike bilder er imidlertid ikke alltid pålitelige.

• samer

• Reaidu (UiT – Norges arktiske universitet)