[go: up one dir, main page]

Sag

Noen eksempler på forskjellige hånd- og maskinsager.

Sag
Av /Store norske leksikon ※.

En sag er et verktøy eller en maskin for oppdeling av tre, metaller, stein, ben eller andre materialer. Den består av et tynt stålblad med skjærende tenner, sagblad og håndtak (håndsag) eller maskinutrustning (maskinsag).

Sagbladet fremstilles vanligvis av herdet stålbånd eller av stålplater ved at tannlukene stanses eller freses ut. Tennene blir deretter formet til skjærende egger ved sliping eller filing, eller de blir påloddet spesielt herdede spisser. For at sagbladet skal kunne gå uten for stor friksjon, må tennenes skjærebredde være noe bredere enn sagbladets tykkelse. Dette gjøres ved å bøye tennene vekselvis ut til hver side, vikking (vigging), eller ved å gi spissen et press slik at denne blir bredere (stuking).

Tannform og tannavstand (tanndeling) kan være forskjellig for de forskjellige formål. Et avgjørende moment for sagbladets økonomi er hvor lang standtid det har, det vil si hvor langt det kan skjære mellom hver sliping.

Typer

Håndsag for arbeid i tre

Håndsag for arbeid i tre finnes i mange varianter. Grindsag og buesag har et mer eller mindre smalt sagblad i en ramme for stramming av bladet. Kappsag (snekkersag), bakksag og stikksag har alle håndtak i ene enden, de to første typene med mer eller mindre brede blad, den siste typen med smalt og spisst blad. Alle disse typene finnes også i elektriske varianter. Til skjæring av krumme snitt i tynne plater anvendes løvsag, et særlig tynt og smalt blad oppspent i en bue.

Maskinsag for arbeid i tre

Maskinsag for arbeid i tre finnes i tre hovedtyper: båndsag, der et endeløst sagblad løper over to føringshjul; sirkelsag, der et sirkelrundt, skiveformet sagblad roterer om en akse; og rammesag, der flere sagblad er oppspent i en ramme som vanligvis beveger seg vertikalt, tidligere kalt oppgangssag eller grindsag. Alle de nevnte typer brukes for tømmerskur, se sagbruk, mens bare båndsag og sirkelsag er aktuelle i trevareindustrien.

Sag for arbeid i metall

Sagbladet er utført med mindre tenner enn for arbeid i tre. For håndarbeid brukes bausag (baufil), hvor sagbladet er innspent i en bue. Maskinsagene kan være båndsager, sirkelsager eller rammesager. Saging av stål kan foregå både i varmt og kaldt materiale.

For saging i særlig hardt materiale brukes iblant en sirkelsag med et blad uten tenner. Dette har et så stort omdreiningstall at friksjonen bringer materialet opp til smeltetemperatur. Til saging i stein brukes både blad med innsatte tenner og blad uten tenner. I sistnevnte tilfelle er bladet belagt med et kornet slipemiddel (f.eks. diamant), eller slipemiddelet tilføres under sagingen sammen med vann.

Motorsag for arbeid med tømmer

En motorsag virker på en annen måte enn sagene nevnt over. På motorsagen sitter sagtennene på en bevegelig kjede.

Historikk

Gjennom tidene er sager blitt laget av forskjellig materiale. Fra polynesisk område kjennes sager av haitenner festet i et trestykke. Fra steinalder og bronsealder kjennes flintsager, og fra bronsealderen også bronsesager. Et egyptisk gravrelieff viser en mann som sager ut en planke på langs med en lang og bred sag, som antakelig er laget av en kobberlegering. Denne er datert til 2700 f.Kr.

Fra et etruskisk vasemaleri fra litt før Kristi fødsel og fra flere bilder fra middelalderen kjennes klosagen, som består av en ramme hvor sagen er festet i midten, vinkelrett mot rammen. Denne typen ble brukt til slutten av 1800-tallet.

Kransagen

Kransagen som ble brukt til å sage ut planker og bord av tømmerstokker, er kjent fra 1700-tallet, men det er sannsynlig at denne sagtypen er vesentlig eldre. Under arbeidet ble stokken lagt på et stillas, og én mann stod over og én under stokken og trakk sagen.

Oppgangssagen

Oppgangssag nevnes i Norge første gang 1520, men er antakelig noe eldre. Dette er en rammesag tilkoblet et drivverk, og er dermed den første kjente type maskinsag. Det er ikke klarlagt hvor den ble oppfunnet, muligens i Nederland. I Norge ble den bare drevet med vannkraft, i andre land også med vind og kalles sagmølle. I de eldste typene ble det stilt ett sagblad i hver ramme. I utlandet, særlig i Nederland, satte man flere blad i hver ramme. Den sistnevnte typen forekom også i Norge allerede på 1700-tallet, men var ikke vanlig. Oppgangssagen innebar et teknologisk fremskritt som gjorde det mulig å utnytte skogressursene langt mer effektivt. Den la grunnen for sagbruksindustrien, som skulle bli blant landets viktigste i århundrene som fulgte. Moderne videreføringer av oppgangssagen kalles rammesager. Til felling og kapping av tømmeret har man hatt stokksagen, ca. 1,5 meter lang med håndtak i begge ender. Den er kjent fra en tysk avbildning fra 1400-tallet og ble brukt inn på 1900-tallet.

Sirkelsagen

Sirkelsagen ble oppfunnet 1780, båndsagen 1843. Stikksager av forskjellige størrelser er kjent omkring Kristi fødsel. De ble brukt til amputering av ben, men også til trearbeid.

Bruk og utbredelse av sag

Sagen var i eldre tid et redskap forbeholdt håndverkere. I norske skifteregistre nevnes redskapet sporadisk på 1700-tallet, men det er visstnok først på 1800-tallet at sagen ble et selvfølgelig redskap på hver gård. I dag er håndsagen i forskjellige utforminger en del av snekkerens basisutrustning mens maskinsager brukes i utallige håndverksmessige og industrielle sammenhenger. I våre dager utvikles stadig nye varianter av motordrevne sager.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg