Det systematiske studiet av religion kan spores tilbake til den greske antikken, der flere filosofer forsøkte å forstå religion, spesielt mytene, som et allmennmenneskelig fenomen. Religionshistorie har mye til felles med den historiske delen av teologifaget. I løpet av andre halvdel av 1800-tallet ble religionsvitenskapen utviklet til et selvstendig akademisk fag, atskilt fra teologi. I denne perioden ble mange hellige skrifter fra Asia og Midtøsten oversatt til europeiske språk. Særlig viktig var innsatsen til språkforskeren og orientalisten Max Müller, som regnes som grunnleggeren av den komparative religionsvitenskapen.
I løpet av første halvdel av 1900-tallet vokste religionsfenomenologien frem. Forskere innenfor det fenomenologiske paradigmet var opptatt av å lete etter universelle trekk i ulike religioner og forstod religion som et egenartet fenomen. Perioden var også preget av utviklingen av religionssosiologi og religionspsykologi, som er betydningsfulle underdisipliner knyttet til fagområdet. Religionsfenomenologien var det dominerende paradigmet innenfor religionsvitenskapen på 1900-tallet.
Fra rundt år 2000 har et kulturvitenskapelig paradigme gradvis vokst fram innenfor religionsvitenskapen. Dagens forskere er i mindre grad opptatt av å finne universelle mønstre i menneskers religionsutøvelse. Kjennetegnende for den kulturvitenskapelige dreiningen i religionsvitenskapen er at religion forstås som noe som er tett sammenvevd med kulturen og samfunnet for øvrig. Kognitive tilnærminger til religion, der religion forstås i lys av psykologi og nevrovitenskap, har også blitt mer vanlige siden begynnelsen av 2000-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.