postfører

Da postverket ble etablert i Norge i 1647 ble det utpekt postgårder og postbønder i rutene med plikt til å befordre posten noen mil før neste postbonde overtok. Enten postbonden selv eller en av hans gardsdrenger hadde dette som pliktarbeid i stedet for militærtjeneste eller ordinær skyssplikt. De som utførte jobben ble benevnt postførere.

Det ble bygd egne postveger etter behov og stadig større andel av posten kunne transporteres med hest og vogn. For at postførerne skulle kunne hevde sin «forkjørsrett», ble de fra 1730 utstyrt med posthorn og legitimasjonsskilt – i tillegg til veske og annet utstyr.

Uten kjøreveger og knapt kløvstier enkelte steder måtte postveska bæres på ryggen – til alle årstider og i all slags vær. Det kunne være overnattinger under åpen himmel hvor ville dyr kunne utgjøre en fare, og flere postførere omkom ved passering av fossestryk eller gikk gjennom isen.

Fra 1758 fikk postbonden (postføreren) beholde de fleste frihetene, og fikk i tillegg en liten transportgodtgjørelse per mil. Den ble fra 1827 forhøyet slik at den tilsvarte godtgjørelsen for vanlig skyss.

Postbøndenes befordringsplikt ble avviklet rundt 1860, men lønnede postførere var i tjeneste i bipostruter til langt ut på 1900-tallet. På 1800-tallet ble det tilsatt egne bypostbud og landpostbud til postomdeling i lokalruter.

Som en konsekvens av overfall på postførere og tyveri av pengebrev fra postveska, besluttet Stortinget i 1837 å tilsette egne bevæpnede vakter som fulgte posttransporten. I første omgang ble 22 vakter tilsatt, og fra nå ble postbefordreren omtalt som skysskar, mens den bevæpnede og uniformerte vakten ble benevnt postfører.

De første våpnene var perkusjonspistol og/eller sabel. I egen instruks fra 1839 heter det at sabelen alltid skulle være skarpslipt og pistolen ladd til skudd. Fra rundt 1860 ble pistolene erstattet av revolvere.

Postverket lot Kongsberg Våpenfabrikk utvikle og produsere et spesielt våpen til bruk for postførerne. Det fikk benevnelsen postførerverge eller postmannsdolk, og var et kombinert skyte- og stikkvåpen. En dobbeltløpet perkusjonspistol ga mulighet for å avfyre to raske skudd, hvoretter dolkeklingen kunne brukes som stikkvåpen i nærkamp.

Løpene var festet på hver sin side av den tveeggede klingen, mens låsemekanismen lå skjult i skjeftet. I årene 1846–1854 produserte Kongsberg Våpenfabrikk 152 postførerverger som alle ble levert til Kristiania postkontor.

• Postverket i Norge

• Rasch-Eng, Rolf (1969): Bevæpning og våpen i det norske postverk
• Johannessen, Finn Erhard og Thue, Lars (1997): Alltid underveis: Postverkets historie gjennom 350 år, to bind