polarisasjonsfilter

Polariserende solbriller inneholder et polarisasjonsfilter. Slike briller fjerner delvis sjenerende reflekser fra for eksempel vannflater, og gjør det dermed mulig å se ned i vannet. Årsaken er at lyset som reflekteres fra vannflaten er delvis polarisert, mens det som er reflektert fra gjenstander nede i vannet, ikke er det. Lys som reflekteres fra metallflater, er ikke polarisert, og refleksene blir derfor ikke fjernet av et polarisasjonsfilter.

Polarisasjonsfiltre lages enten av dobbeltbrytende krystaller eller av dikroide stoffer, det vi si stoffer som har ulike optiske egenskaper når lyset begeger seg i ulike retninger. I dobbeltbrytende krystaller spaltes upolarisert lys i to stråler som er polarisert i hver sin retning og har forskjellig brytningsindeks. Ved passende arrangement av to krystaller kan man lede de to strålene hver sin vei og fjerne en av dem med en skjerm, se nicolprisme.

I dikroide stoffer, som alltid har en fremhevet akseretning, vil lys som svinger langs og vinkelrett på denne akseretningen bli absorbert forskjellig. I enkelte dikroide krystaller (herapatitt, turmalin) av passende tykkelse og med riktig orientering, vil lys med en svingeretning slippe nesten usvekket gjennom, mens resten blir nesten fullstendig absorbert i krystallen. Slike krystaller er ikke egnet for fremstilling av store filtre da filtrene må lages som énkrystaller eller av krystaller som alle er orientert samme vei.

Siden 1945 fremstilles dikroide ark eller hinner av plastfolier, best kjent under fabrikkmerket Polaroid. De kan bestå av nålformede dikroide mikrokrystaller som alle orienteres samme vei ved at de siles inn mot en plastfilm som de fester seg til. I andre typer blir molekylene i plastfoliet orientert ved at stoffet strekkes. Hinnene kan legges som belegg på celluloid eller glass eller legges godt beskyttet som mellomlag i laminert glass. De brukes som filtre for fotografering, i solbriller (polaroidglass), frontglass på biler og lignende.

• fotografi
• polarisert lys