meteorittkrater

I forhold til Månen og våre naboplaneter Mars og Merkur har Jorden relativt få meteorittkratre. Dette skyldes først og fremst atmosfærens bremsende virkning på mindre meteoritter, men også at de geologiske kreftene visker ut sporene etter meteorittnedslag ved for eksempel foldning, forvitring, erosjon og tildekking med sedimenter.

Siden 1950-årene er det oppdaget en rekke meteorittkratre, og nå kjenner man til mer en 185 stykker. Diameteren varierer mellom noen få meter og 300 kilometer. De fleste er funnet i de gamle stabile skjoldområder, særlig er det kanadiske området godt undersøkt.

Et av de mest kjente meteorittkratrene er Barringerkrateret eller Meteor Crater i Arizona (også kalt Canyon Diablo, som egentlig er en elveslukt i nærheten), oppdaget allerede i 1891. Diameteren er 1200 meter, dybden 174 meter, med en ringvoll som hever seg 40–50 meter over terrenget omkring. Bruddstykker av meteorjern er funnet i det utkastede steinmaterialet. Alderen er bestemt til cirka 49 000 år.

Et annet godt kjent og mye større krater (180 km i diameter) er Chicxulub-krateret i Mexico. Dette er ett av flere kratere som ble til ved overgangen fra Krittperioden til Paleogen for 66 millioner år siden, og er et viktig element i forklaringer av hvorfor dinosaurene og mange andre arter døde ut akkurat da.

Den 30. juni 1908 skal det ha falt en kjempemeteoritt i Tunguska-området i Sibir. Et kraftig lys og en voldsom trykkbølge er beskrevet av øyenvitner, og fenomenet ble registrert på seismografer. Den første ekspedisjonen kom til stedet først etter 19 år. Det har ikke lykkes å påvise verken et krater eller meteorittmateriale, men skogen ble rasert i et område på 250 kvadratkilometer.

I slutten av 1980-årene ble det vist at den såkalte gardnosbreksjen i Hallingdal, som tidligere ble oppfattet som en vulkansk eksplosjonsbreksje, i virkeligheten er blitt dannet ved et meteorittnedslag, se Gardnos meteorittkrater. Et stort meteorittkrater er også påvist på havbunnen i Barentshavet, se Mjølnir. Senere har det også blitt påvist et meteorittkrater ved Ritland i Rogaland.

I nedslagsområdet for en stor meteoritt oppstår det meget høye trykk og temperaturer. En kuleformet steinmeteoritt med diameter på 900 meter som treffer jordoverflaten med en hastighet av 20 kilometer per sekund, vil kunne danne et krater på størrelse med Ries-krateret i Nördlingen i Bayern (se tabell). Beregninger gir verdier på omkring 4,5 millioner atm og 15 000 °C i sentrum av nedslagsområdet i et slikt tilfelle. Både meteoritten og bergartene i nærheten vil for en stor del fordampe. Derfor finner man vanligvis lite meteorittmateriale i og omkring slike kratre, bare i forbindelse med små kratre kjenner man rester av meteorjern.

I forskjellige soner omkring selve nedslagsfeltet vil bergartene delvis smelte (se suevitt). Mineraler vil omdannes ved trykkpåvirkningen, det skjer deformasjoner, dannelse av breksjer (impaktitter) og oppsprekking av bergartene. Kvarts vil ved høye trykk og relativt lave temperaturer gå over i høytrykksmodifikasjonene coesitt og stishovitt. Såkalt diaplektisk glass dannes av feltspat og kvarts i fast tilstand ved påvirkning av sjokkbølger med trykk på 300 000–400 000 atm (se maskelynitt). Ved trykk på 100 000–300 000 atm blir kvarts og feltspat plastisk deformert med dannelse av karakteristiske lameller.

Store meteorittnedslag kan forårsake alvorlige klimaforandringer som vil kunne ha betydelig innvirkning på livet på Jorden. At dinosaurene døde ut ved slutten av kritt-tiden, antas å skyldes at en kjempemeteoritt slo ned i Mexico (Chicxulub-krateret). Bergarter dannet på overgangen kritt/tertiær viser en iridium-anomali, det vil si at de er anriket på grunnstoffet iridium, som opptrer i høyere konsentrasjoner i meteoritter enn i vanlige jordiske bergarter.

Man antar at tektitter, som er små glasslegemer som opptrer i flere områder på Jorden, er oppstått ved at smeltet bergartsmateriale er slynget ut med høye hastigheter fra meteorittkratre. For eksempel stammer moldavittene sannsynligvis fra Ries-krateret.

• meteoritter