kanin

Pelsen er gråbrun med lysere buk. Kaninen har kortere bakben og ører enn hare. Kroppslengden er 38–50 cm, halen er 4–8 cm og vekten er 1,5–3 kg.

Kaninen graver ganger i bakken som blir viktige skjulesteder.

Den er meget fruktbar, med tre til ni unger i kullet og flere kull i året. Antall unger og antall kull varierer med lengden på sesongen. Drektigheten varierer fra 28 til 33 dager. Ungene fødes gjerne i huler under bakken og er nakne og blinde ved fødselen. De dier i cirka 20 dager, deretter forlater de reiret. De blir kjønnsmodne tre til fire måneder gamle.

Kaninens sosiale organisering varierer med tettheten, fra å leve i par til store grupper. De er bytte for mange rovdyr, for eksempel gaupe og kongeørn. Sykdommer kan redusere en bestand svært mye. Den svært sjeldne pantergaupa, Lynx pardina, er nesten utryddet etter at kaninbestanden ble kraftig redusert i Spania og Portugal.

Kaniner lever gjerne på eng og grasmark. Arten er meget tilpasningsdyktig og forekommer i en rekke biotoper, fra karrige til rike.

Kaninen er utbredt over det meste av Europa, og lever også i det nordligste Afrika. Den er innført til en rekke steder, som Australia, New Zealand, Sør-Amerika samt flere øyer. Stor formeringsevne kombinert med få rovdyr i slike nye områder kan fort gjøre kaninen til en pest.

I Norge er den domestiserte varianten satt ut flere steder, særlig på øyer. Villkaniner kan være til stor skade ved at de spiser på avlinger og graver ganger i bakken.

Kanin er den eneste arten i slekta.

• kanin – husdyr
• kanin – raser

• Unsgård, John: Kaniner : Alt om kaninhold, 2001, isbn 82-529-2598-7