insolvens

Ifølge definisjonen i konkursloven av 8. juni 1984 § 61 er insolvensbegrepet sammensatt av to komponenter: 1) illikviditet, det at skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, 2) insuffisiens eller underbalanse, det at skyldnerens gjeld overstiger verdien av hans eiendeler.

Insuffisiens medfører ikke insolvens hvis skyldnerens løpende inntekter gjør det mulig for ham å greie sine forpliktelser, eller hvor tilsagn om ny kreditt eller annen støtte fra tredjemann kan redde situasjonen. Heller ikke illikviditet behøver å bety insolvens. Man ser bort fra en forbigående illikviditet. Hvis skyldneren har tilstrekkelige formuesverdier til dekning av gjelden, må fordringshaverne henvises til dekning i disse, selv om det vil bety at betaling først oppnås etter forfall.

Avgjørelsen av om insolvens foreligger eller ikke, kan by på vanskelige bevis- og vurderingsspørsmål, særlig fordi verdien av skyldnerens eiendeler i mange tilfeller vil avhenge av om det lykkes ham å holde sin bedrift gående, og for så vidt av bedriftens likviditet (så lenge bedriften er et «going concern», vil verdien gjerne ligge høyt over den såkalte «slakteverdi»). Insolvensvurderingen kan her munne ut i spørsmålet om bedriften vil kunne overleve økonomisk eller ikke.

At skyldneren er insolvent, er normalt et vilkår for å slå ham konkurs. Insolvensen er også viktig når det blir spørsmål om omstøtelse av skyldnerens disposisjoner til skade for kreditorene. Til åpning av gjeldsforhandling etter konkursloven er det tilstrekkelig at det foreligger illikviditet.

• gjeld