de rettledede kalifer

De rettledede kalifer er en ærestittel som viser til de fire første kalifene i Medina, som raskt fikk en spesiell status i sunniislam.

De fire er Abu Bakr al-Siddiq (632–634), Umar ibn al-Khattab (634–644), Uthman ibn Affan (644–656) og Ali ibn Abi Talib (656–661).

Ifølge sunnitradisjonen representerer de en forbilledlig tid, en gullalder da fellesskapet (umma) ble styrt etter retningslinjer profeten selv hadde gitt. Ærestittelen «de rettledede» fremhever nettopp at i denne perioden var profetens praksis den eneste rettesnoren for tro og livsførsel. Tittelen kom tidlig i bruk i sunniislam, og det normative innholdet ble fastlagt i løpet av 800-tallet.

Tanken om en forbilledlig tid under de rettledede kalifer var imidlertid kontroversiell, og varige splittelser i det muslimske fellesskapet lar seg føre tilbake til denne perioden. Det dreide seg i første rekke om kampen om hvem som skulle være samfunnets leder: Ifølge sunnitradisjonen hadde profeten Muhammad ikke utpekt sin etterfølger (khalifa) da han uventet døde i Mekka i 632. Sjiatradisjonen aviser dette og hevder at profeten hadde utpekt Ali ibn Abi Talib (se Ghadir Khumm). I sunniislamsk polemikk kalles sjiamuslimer fortsatt for rawafid (flertall av rafidi), «de som nekter», det vil si de som nekter å godkjenne de tre første kalifene.

De rettledede kalifenes tid viser til en viktig, men også svært urolig periode i islams tidlige historie: Under Abu Bakr ble opprør (ridda) blant beduinstammene på Den arabiske halvøy slått ned. Dette la forholdene til rette for den store arabiske ekspansjonen som startet under den andre kalifen Umar, som snart vant ry som en fremragende hærfører og statsmann. Denne tiden kalles «de store erobringenes tid» (futuhat), og stadig flere arabere bosatte seg i Syria, Egypt, Irak og vest-Iran. Men selv om det nye kalifatet i Medina seiret militært og la store landområder under seg, var indre stridigheter langt fra bilagt. Bortsett fra Abu Bakr, som døde en naturlig død, ble de tre øvrige kalifene myrdet av egne trosfeller. Etter mordet på kalif Uthman i 656, ble Ali ibn Abi Talib valgt som kalif, men hans motstandere samlet seg til kamp, og den første borgerkrigen (656–661) var et faktum.

Mordet på Ali i 661 markerer slutten på de rettledede kalifers tid. På dette tidspunktet hadde en rekke avgjørende hendelser funnet sted: For det første var Koranen blitt samlet i den utgaven vi kjenner i dag; dette skal ha skjedd under kalif Uthmans styre. For det andre var den opprinnelige enheten i fellesskapet definitivt brutt. I sentrum for uenighet og væpnet kamp sto kalifat-spørsmålet. For det tredje hadde de store arabiske erobringene lagt grunnen for islam som verdensreligion.