barokken (arkitektur)

Barokken som periode var preget av en felles streben mot en større enhet, både religiøs og politisk. Etter reformasjonen var Europa splittet mellom protestanter og katolikker, og den katolske kirken startet motreformasjonen i 1545 med Trientkonsilet. Det varte fra 1545 til 1563 og førte til endring av hele den katolske kirkens grunnlag og idébygging. De første barokke kirkene ble bygd i Roma.

I tillegg til religiøse spørsmål og kirkepolitiske problemer, ble også kunstens rolle i det religiøse livet viktig. Den barokke stilen, med sitt sterke følelsesinnhold, passet godt til kirkens utadvendte syn og ble derfor i stor grad motreformasjonens stil. Gudstjenesten fikk en annen form og kirkebygningen skulle appellere til sanser og følelser. Jesuitterordenen, med sin materielle prakt og overveldende utsmykning, var viktig i denne utviklingen.

Kirken skulle tilpasses menighetens følelsesliv med et stort, åpent, lyst og rikt dekorert rom, som et bindeledd mellom Gud og den troende. Kirkefasaden formidlet overgangen fra gate- og byrom til kirkerommet. Med et dynamisk og inviterende uttrykk skulle den være en innbydende og forførende introduksjon til kirkens fortelling.

I protestantiske land viser barokkens arkitektur også en politisk omveltning. I Frankrike under Ludvig 14 var det kirkelige og det fyrstelige eneveldet sammenfallende. Denne statsformen ble modellen for de fleste landene i Europa. Arkitekturen skulle iscenesette og forherlige kirkens og den eneveldige herskerens makt.

Sentralkirken med kuppel over midtkrysset uttrykte barokkens enhetlige idè. Kirker med oval grunnplan var en nyskaping i barokken. Ovalen har form som en utstrukket sirkel, og er typisk for barokkens idé om bevegelse, med bølgende linjer og former.

I tillegg til kirkene var palassene de viktigste bygningene. Et typisk barokk trekk var å plassere dørene i samme akse gjennom mange rom, såkalt enfilade (fransk= rekke, rad). I det franske slottet Vaux-le-Vicomte brukte arkitekten Louis Le Vau for første gang enfilade som et bevisst virkemiddel for å skape en illusjon av uendelig rom. Trappehallen var ofte et selvstendig rom, rikelig dekorert og med todelt trappeløp. Trappen ble en slags teaterscene, som var velegnet for storslagne mottagelser og seremonier.

I den barokke teaterbygningen ble losjeteateret innført, med en rekke sitteplasser i veggene og åpne, dype scener. Utformingen var ideell for barokkens fantasifulle og dramatiske scenografi.

Byplanleggingen i barokken var en fortsettelse av renessansens byplaner med rette gateløp i et ruteformet mønster/rutenett. Men i barokken var det ikke lenger så regelbundet. Plasser, kirker og palasser fikk en mye større betydning i bybildet.

Åpne plasser var viktig i den barokke byplanen. Gateløp med tre gater som strålte ut i hver sin retning fra en plass fikk stor utbredelse. Fontener og obelisker ble brukt som avslutning på gateløp og blikkfang i gatekryss og plasser. Plassene og de rette gatene var ideelle for opptog, religiøse prosesjoner, karneval, turneriqnger og andre festligheter. Det var i Roma på slutten av 1500-tallet at denne nye byplanleggingen først tok form, og som senere ble et mønster for hele Europa.

I arkitekturhistorien regnes Roma som barokkens begynnelse. Michelangelos utforminger, som kuppelen i Peterskirken og Kapitolplassen, var en viktig forløper til barokk arkitektur. Kapitolplassen var det viktigste plassanlegget i Roma før Petersplassen. Jesuittkirken Il Gesù, som ble innviet i 1584, viser overgangen fra renessanse/manierisme til barokk stil og var en viktig forløper til barokke kirker. Men det var fasaden til kirken Santa Susanna, ferdig i 1603 og utformet av Carlo Maderno, som første gang viser den fullmodne barokke stilen.

Gian Lorenzo Bernini, Francesco Borromini og Pietro da Cortona regnes som de fremste italienske arkitektene i høybarokken, med verk hovedsakelig i Roma. Carlo Rainaldi, Carlo Fontana og Filippo Juvarra var også blant tidens viktige arkitekter. Bernini var den arkitekten og skulptøren som med palasser, kirker, fontener og diverse skulpturer, i størst grad satte sitt barokke preg på Roma. Han utformet interiøret i Peterskirken og Petersplassen. Peterskirken med fasaden av Maderno, og Petersplassen er viktige barokke monumenter.

Kirken St. Andrea al Quirinale (1658–1666) utformet av Bernini, har oval grunnplan og kirkerommet er rikt dekorert og fylt med farger og lys. I motsetning til Bernini, var ikke Borromini opptatt av scenografiske virkemidler. Han la vekt på selve rommet og at arkitekturen var viktigere enn ornamenter og dekor. Kirkene San Carlo alle Quattro Fontane (1634–1641) og St. Ivo della Sapienza (1642) er eksempler på Borrominis utforming.

Sammen med Borromini overtok Bernini byggingen av Palazzo Barberini (1625–1633), det første palasset som hadde en nyskapende barokk plan. Etter hvert ble Frankrike ledende når det gjaldt barokkens palasser.

Spansketrappen (1723–1728) av Francesco de Sanctis og Trevifontenen (1732–1762) av Nicola Salvi regnes som de siste senbarokke verkene i Roma.

Barokken spredte seg fra Roma til resten av Italia der de forskjellige områdene utviklet sin egen karakteristiske barokke stil. Det viktigste området var Piemonte i norditalia, med de ledende arkitektene Guarino Guarini, og Bernardo Vittone. Guarini regnes blant de fremste barokke arkitektene i Europa. Han bygde Kapellet for likkledet i Torino (1668–1694) tilknyttet Katedralen i Torino. Kapellet brant i 1997 og åpnet igjen i 2018 etter restaurering.

Barokkens arkitektur i Frankrike var mer klassisistisk og hadde et enklere preg enn den overdådige stilen i Italia. Det fremste eksemplet er slottet og hagen i Versailles, bygd under Ludvig 14. Versailles ble forbildet for mange andre slottsanlegg i Europa. De ansvarlige arkitektene var Louis Le Vau og Jules Hardoin-Mansart, mens André Le Nôtre designet hagen og parken. Louis Le Vau utformet slottet Vaux-le Vicomte (1657–1661), som ble modell for den franske slottstypen og selve forutsetningen for anlegget i Versailles. Arkitekten Claude Perrault utformet hovedfasaden til det tidligere kongelige slottet Louvre (1667–1674) i Paris.

Jules Hardoin-Mansart var den viktigste franske arkitekten i siste del av 1600-tallet. Invalidedomen (1676–1706) i Paris var et av hans hovedverk.

I 1600-tallets England var det en ganske negativ holdning til katolisismen. Det var en av grunnene til at engelsk barokk ikke fikk det voldsomme uttrykket som i Italia og Syd-Tyskland. Vitenskapsmannen og arkitekten Christopher Wren innførte den egentlige barokken i engelsk arkitektur. Under et studieopphold i Paris, traff han Bernini og ble inspirert både av den franske klassisistiske barokkstilen og Berninis arbeider.

Etter brannen i London i 1666 bygde Wren 52 bykirker. Hans hovedverk er Saint Paul’s Cathedral (1675–1711). Kirken er et storslått eksempel på britisk barokk-klassisisme

John Vanbrugh og Nicholas Hawksmoor var også to viktige engelske arkitekter i perioden. De samarbeidet om å bygge Blenheim Palace (1705–1725). Det enorme anlegget har trekk både fra italiensk, fransk og engelsk barokk.

Mange østerrikske og tyske arkitekter hadde studert arkitektur i Italia og tok med seg inspirasjon fra Bernini og Borromini til hjemlandet.

Østerrike var det første tysktalende landet som skapte en selvstendig barokk. Johann Bernhard Fischer von Erlach var en av tidens mest originale arkitekter i Europa. Hans hovedverk er Karlskirche i Wien (1716–1733).

Lucas von Hildebrandt var Fisher von Erlachs etterfølger. Hans viktigste verk er slottet Belvedere (1712–1723) i Wien. Jakob Prandtauer var den tredje store østerrikske arkitekten i barokken. Hovedverket, benediktinerklosteret Stift Melk (1702–1727), ligger på en klippe over Donau i nedre Østerrike.

I Tyskland var gjenoppbyggingen etter ødeleggelsene under Trettiårskrigen (1618–1648) sterkt preget av italiensk barokkarkitektur, med Andreas Schlûter som den første betydelige arkitekten i senbarokken. Balthasar Neumann var senbarokkens største tyske arkitekt. Han oppførte Residensen i Würzburg (1719–1735), som er et av hovedverkene i tysk barokkarkitektur.

Barokk arkitektur i Tsjekkia viste også sterk italiensk påvirkning. I Praha var i tillegg fransk barokk en viktig inspirasjon. Arkitekten Christoph Dientzenhofer utviklet et nyskapende og fantasifullt formspråk i Praha og nærliggende områder. Han bygget blant annet Nikolauskirken i Praha (1703–1711). Sønnen, Kilian Dientzenhofer, videreutviklet stilen til faren, og bidro sterkt til å gi Praha det nåværende barokke preget.

Spania, Portugal og Latin-Amerika hadde en særegen overdådig stil kalt Churriguerastilen, oppkalt etter de tre arkitektbrødrene Churriguera.

Baroniet Rosendal (1663–1665) er blant de viktigste bygningene i norsk barokk. Stilen ses også i mange rikt utformete altertavler og prekestoler. Byreguleringen av Christiania (Oslo) og Kristiansand på 1600-tallet har rette gateløp med ruteformet mønster, en byplan som barokken overtok etter renessansen.

I Sverige var Nicodemus Tessin den yngre den fremste barokkarkitekten med Stockholms slott (1692–) som hovedverk.

I Danmark var barokk arkitektur først preget av nederlandsk barokk, men på begynnelsen av 1700-tallet kom den italienske påvirkningen.

Finland har mange herregårder bygd på 1600-tallet, som er inspirert av europeisk barokk. Flere byer ble utviklet og planlagt etter tidens typiske rutemønster.

• barokken
• musikk i barokken
• kunst i barokken
• litteratur i barokken