arvbarhet (psykologi)

Mange bruker feilaktig begrepet arvelig for å forklare effekter av gener i atferdsgenetiske studier. Derimot vil dette begrepet typisk kun bety at et trekk er overført genetisk fra en generasjon til den andre. En rekke arvelige trekk studeres ikke i særlig grad i arvbarhetsstudier, som tvilling- og adopsjonsstudier. Disse trekkene er typisk menneskelige universalier, artstypiske trekk som er genetiske, men der seleksjon har redusert den genetiske variansen.

Arvbarhet er det korrekte begrepet for det man studerer i tvilling- og adopsjonsstudier. Dersom det finnes høy genetisk varians, og samtidig lav miljøvarians, vil man få et høyt arvbarhetsestimat. Dersom det ikke finnes genetisk varians, fordi trekket er et menneskelig universelt trekk, vil det være lav arvbarhet. Arvbarhetsestimatet er et resultat av samspillet mellom miljøvarians og genetisk varians i et spesifikt studert utvalg.

Trekk som har høye arvbarhetsestimater er ikke mer biologiske enn trekk med lavere arvbarhetsestimater. Høyde kan for eksempel ha forskjellige arvbarhetsestimater på bakgrunn av variasjon i genetikk, men også varierende grad av optimalt kosthold, der sultkatastrofer kan gi større variasjon i kosthold i et utvalg sammenlignet med et land som Norge der de aller fleste som møter til sesjon har hatt nærmest optimalt kosthold gjennom livet.

Høye arvbarhetsestimater er heller ikke et generelt argument for genetisk determinisme. Variansen i en gitt psykologisk egenskap bestemmes av samspillet mellom effekten av genetisk varians − altså arvbarheten − og miljøvarians, som kommer i to typer: delt miljø og ikke-delt miljø. Desto mer optimal miljøpåvirkningen er for et spesifikt trekk, for eksempel tilpasset opplæring eller næring, desto høyere forklart genetisk varians, altså høyere arvbarhetsestimater.

• genetikk
• atferdsgenetikk
• psykologi
• arvelig
• arvbarhetsestimat
• delt miljø
• ikke-delt miljø
• arvbarhet – biologi