Vitus Bering

Vitus Jonassen Bering ble født i Horsens, Danmark i august 1681. Han gikk ganske ung til sjøs og seilte for Det danske ostindiske kompani. I 1703 ble han rekruttert til den russiske marine av Cornelius Cruys, en norsk admiral i russisk tjeneste. Han deltok som løytnant og fra 1710 som kaptein i Den store nordiske krigen (1700—1721). Han giftet seg i 1718 med Anna Christina Pülse fra Viborg og slo seg ned der i 1724. De fikk flere barn sammen.

I 1725 ble Bering utnevnt av tsar Peter den store til leder av en ekspedisjon som skulle bringe på det rene om Asia hadde landforbindelse med Amerika nord for Stillehavet.

Ekspedisjonen reiste over land til Kamtsjatka-halvøya medbringende blant annet materialer til skipsbygging. Det var 34 deltakere og nestkommanderende var Morten Spangsberg, dansk løytnant i russisk tjeneste, og Aleksej Tsjirikov. Underveis ble flere deltakere rekruttert eller utkommandert, men reisen gjennom denne uveisomme delen av Russland var lang og hard og både dødsfall og desertering fant sted.

Ekspedisjonen nådde Okhotshavet ved østkysten i 1727 og i juli seilte de over Okhotskhavet til Kamtsjatka i to skip, Vostok og Fortuna. På østkysten av halvøya ble det bygget et skip til, Svjatoj Gavrijl (St. Gabriel). Mennene hadde da reist omtrent 9700 kilometer fra St. Petersburg.

Det var ikke før juli året etter at Bering, med Spangsberg og Tsjirikov og mannskap, kunne seile videre nordover kysten som de kartla frem til Kapp Dezjnjov (Østkapp). Bering så ikke land på andre siden av stredet som nå heter Beringstredet, så han antok at han var ved Asias østligste punkt. Imidlertid navnga han en øy, St. Lawrence-øya midt i stredet, som nå tilhører Alaska.

Ekspedisjonen var tilbake i St. Petersburg 1. mars 1730. Bering ble forfremmet til kapteinkommandør (flotilleadmiral).

Kort tid etter returen fra Kamtsjatka la Bering frem for Admiralitetet planer for en ny Kamtsjatka-ekspedisjon, også kjent som Den store nordlige ekspedisjonen. Antagelig spilte det inn at han fikk kritikk fra enkelte for ikke å ha ført uomtvistelig bevis for at Asia og Amerika ikke hang sammen.

Denne gangen håpet han derfor å nå Nord-Amerika, men planen ble bearbeidet og utvidet av flere. Blant annet skulle nordkysten av Sibir også utforskes og kartlegges og Japan nåes for første gang fra Russland. Totalt fem grupper arbeidet langs hver sin del av kysten fra Arkhangelsk til Kamtsjatka i tillegg til utforsking mot Kurilene og Japan (Spangsberg) og til Alaska (Bering). Antall deltakere og omfang av utstyr og forsyninger ble også utvidet slik at ekspedisjonen til slutt ble en av de største noen gang, med en vitenskapelig del og til sammen omkring 3000 deltakere. Blant disse var offiserer, sjømenn, soldater, kunstnere, håndverkere og skipsbyggere og alt de trengte måtte transporteres gjennom Sibir.

Spangsberg dro fra St. Petersburg med én gruppe i februar 1733, Tsjirikov i april med en annen gruppe og Bering med sin kone og to av deres fire barn fulgte i slutten av april. De franske og tyske forskerne dro i august. Igjen var reisen besværlig, men i 1737 var Bering i Okhotsk. Spangsberg dro med St. Gabriel og to andre skip mot Japan, mens Bering fikk bygget to nye skip, Svjatoj Pjotr (St. Peter) og Svjatoj Pavel (St. Paul) i løpet av 1738—1740. Den lange byggetiden skyldtes at nye forsyninger og materialer måtte skaffes. På østkysten av Kamtsjakta-halvøya ble byen som i dag er oppkalt etter skipene, Petropavlovsk, etablert som utgangsbase for Berings videre reise. Hvert av skipene hadde en besetning på 76 mann. Ekspedisjonsdeltakerne som ikke lenger trengtes ble sendt tilbake vestover. Også Anna Bering og de to barna dro hjemover i august 1740.

De to skipene dro fra Petropavlovsk i begynnelsen av juli 1741, Tsjirikov med St. Paul og Bering med St. Peter. Ifølge instruks skulle de først søke sørøstover etter «Da Gama- og Compagny land» som viste seg ikke å eksistere. De dro deretter nordøstover, men ble raskt adskilt under en storm. Tsjirikov nådde den nordamerikanske kysten, men greide ikke å lande. Det brøt ut skjørbuk om bord og flere døde før skipet nådde tilbake til Petropavlovsk i oktober.

Bering, med St. Peter, så alaskakysten i juli og ga fjellet der navnet St. Elias (Mount St. Elias er Alaskas nest høyeste fjell, på 5489 meter). De landet på Kayakøya utenfor Alaskas sørøstkyst for å fylle ferskvann. Skipet hadde ikke nok proviant til den forespeilte overvintringen i Nord-Amerika og skjørbuk hadde begynt å vise seg. Kursen ble derfor satt vestover mot Petropavlovsk.

Underveis fikk de kartlagt store deler av Alaskas sørkyst samt Aleutene. En av matrosene døde av skjørbuk og en av øygruppene ble kalt Shumagin-øyene etter ham. Tolv mann, inkludert Bering, var nå syke. Skipet drev videre i storm og tåke og var etter hvert knapt sjødyktig med bare ti mann fremdeles på bena og vann og proviant nesten oppbrukt. 4. november så de det de senere kalte Ostrov Beringa (Beringøya) i Komandorskiye Ostrova (Kommandørgruppen) og trodde det var østkysten av Kamsjatkta. Skipet ble nærmest kastet i land og det ble klart at de gjenlevende måtte overvintre der. Det ble gravd ut hull i den frosne sanden og disse ble dekket med det mennene hadde for hånd av drivtømmer og seilduk. Senere fikk de bygget bedre konstruksjoner.

Bering døde 8. desember 1741. Den tyske botanikeren og zoolog Georg Wilhelm Steller som var med skrev i sin dagbok at Bering døde «av sult, tørst, kulde, motgang og sorg». Han ble begravet mellom fire andre av de døde og korset som ble satt på graven skulle samtidig tjene som tegn på at ekspedisjonen hadde tatt landet i besittelse, som det sto i samme dagbok. Det var først i slutten av desember at de overlevende oppdaget at de var på en øde øy og ikke på Kamsjatkas østkyst. Det var Steller som sto for organiseringen av gruppen på øya, og han var merkelig nok ikke plaget av skjørbuk. I løpet av oppholdet på øya greide han å samle beskrivelser av naturen og dyrelivet som bidro stort til ekspedisjonens vitenskapelige resultater.

Våren 1742 klarte de gjenlevende å bygge en båt av skipsvraket og under kommando av løytnant Sven Waxell seilte den tilbake til Petropavlovsk på mindre enn to uker med 46 menn om bord. Der måtte de overvintre en gang til. Mannskapet fra St. Peter nådde først tilbake til St. Petersburg i januar 1749, og det var først da at ekspedisjonen offisielt endte selv om de fleste andre deltakere hadde returnert til St. Petersburg i 1742 og 1743. Ekspedisjonen hadde vart i 16 år og var nok den største av sin type noen gang.

Berings ekspedisjoner fikk meget stor betydning for utviklingen av Russlands makt i det nordøstlige Asia. Hans skipsjournal og dagbøker utkom fra 1922 til 1925 i to bind. Den store nordlige ekspedisjonen i sin helhet fikk gjennomført kartlegging og vitenskapelige undersøkelser langs sibirkysten, men her var Bering leder bare i navn siden han ikke hadde mulighet for å delta på noen måte. I ettertid ble han kjent som den første fra Russland til å se Nord-Amerika/Alaska og den første til å seile gjennom stredet mellom Asia og Amerika. Han ble æret ved at hans navn ble knyttet til Beringstredet.

Imidlertid var ingen av disse 'første' bragdene Berings. I 1732 seilte Mikhail Gvozdev og Ivan Fedorov med St. Gabriel fra Kamtsjatka til Alaskas kyst, antagelig ved Kapp Prince of Wales som er nærmeste fastlandspunkt, men fikk ikke lande. Antagelig trodde Gvozdev at han bare hadde sett noen øyer, og det var først senere at han forsto at det måtte ha vært fastlandet. I tillegg hadde russiske Semjon Dezjnjov med tre skip i 1648 seilt gjennom Beringstredet fra nord til sør under en utforsknings- og handelsreise. Ferden ble imidlertid mer eller mindre glemt til langt ut på 1800-tallet. Adolf Erik Nordenskiöld, den første til å seile gjennom Nordøstpassasjen (1878—1879), oppkalte Asias østligste kapp for Kapp Dezjnjov (mys Dezjnjova) som en anerkjennelse av Dezjnjovs bragd.

Uansett fikk Bering i stand og ledet to viktige utforsknings- og kartleggingsekspedisjoner til Kamtsjatka og Beringstredet, til tross for store logistiske utfordringer ved å måtte krysse det uveisomme nordlige Russland fra vest til øst og tilbake.

I 1935 ble jernkanonene fra St. Peter funnet på Beringøya av en sovjetisk ekspedisjon. To av kanonene ble skjenket til Horsens by i 1956 og inngår i minnesmerket for Bering. I 1979 og 1981 fant sovjetiske arkeologer selve vinterleiren og avdekket rester etter telt- og hytteplasser samt mange gjenstander.

I 1991 arbeidet fire danske arkeologer sammen med sovjetiske forskere og avdekket mer av overvintringsplassen. Restene etter Bering og fem andre ble funnet og returnert til Petropavlovsk. På grunnlag av rettsmedisinske undersøkelser av Berings kranium ble en byste utført som skal ha mer likhet med Bering enn tidligere portretter som kanskje heller var av hans onkel. Det ble i tillegg bestemt at Bering ikke døde av skjørbuk, men hjertesvikt. De lokale innbyggerne på Beringøya protesterte på at restene av Bering og de fem andre var fjernet fra øya, og restene ble derfor tilbakeført og begravet på nytt i 1992.

Vitus Berings navn er også knyttet til flere geografiske områder: Beringstredet, Beringhavet, Beringøya, Beringbreen og Vitussjøen i Sørøst-Alaska, og Beringia, landbroen mellom Sibir og Alaska som lå tørr under siste istid og tilrettela for innvandring av de første menneskene fra Asia til Nord-Amerika.

• Alaska
• ekspedisjoner i Arktis
• Kamtsjatka
• oppdagelsesreiser

• Den store danske: Vitus Bering

• Frost, O.W.: Bering: the Russian discovery of America, 2003
• Albrethsen, Svend E.: Vitus Berings 2. Kamchatka-ekspedition – Amerikarejsen og de arkæologiske undersøgelser på Bering Ø, 1991
• Haggman, Berth.: Bering, Vitus, Encyclopedia of the Arctic, 2005