Vittorio De Sica

Vittorio De Sica var en italiensk filmregissør og filmskuespiller. Han er en av etterkrigstidens betydeligste filmskapere.

De Sica debuterte som filmskuespiller i 1918, og ble mellomkrigstidens mest populære filmskuespiller i Italia. Han debuterte som regissør i 1940, og laget en serie lette melodramaer i tidens stil.

Med I Bambini ci guardano (1943) innledet han et samarbeid med manusforfatteren Cesare Zavattini. Resultatet var en innsiktsfull beretning om et barn som blir offer for de voksnes falske verdier. Dette samarbeidet ble en av grunnpilarene i neorealismen i italiensk film, en retning som vektla samtidens problemer innenfor en upretensiøs poetisk stil.

Som De Sicas og Zavattinis hovedverker må regnes Sciuscià (Skopusserne, 1946; Oscar-pris), om to foreldreløse gutter som havner i ungdomsfengsel, Ladri di biciclette (Sykkeltyvene, 1948; Oscar-pris), som skildrer en arbeiders desperate jakt på en stjålet sykkel han trenger for å beholde jobben sin, og Umberto D (1952), om en eldre manns tilværelse. Et annerledes mellomstikk i denne serien av mesterverker var Miracolo a Milano (Miraklet i Milano, 1951), en både tungsindig og morsom fabel om en forhutlet flokk av fattige som prøver å overleve i en brakkeby i storbyens utkant.

I 1950-årene fant ikke De Sica tonen, og de fleste regnet med at hans tid som kunstner var over. Han gjorde imidlertid overbevisende roller i andres filmer, blant annet i Max Ophüls' Madame de... (Fruens hemmelige timer, 1953) og tittelrollen i Il generale della Rovere (General della Rovere, 1959). Den lyriske Ieri, oggi e domani (I går, i dag og i morgen, 1964, Oscar-pris) ble et slags comeback, men suksessen ble ikke varig.

Mot slutten av karrieren fikk han ny oppmerksomhet med den melankolske Il giardino dei Finzi-Contini (Finzi-Continis have, 1971). Denne filmen om en velstående jødisk familie under fascismen viste at han ikke hadde mistet regikloen. Dette var den fjerde av De Sicas filmer som fikk Oscar-prisen som beste fremmedspråklige film.