Det kjernefysiske anlegget Sellafield
Sellafield er et industrielt anlegg i Storbritannia for opparbeiding av radionuklider for sivile og militære formål. Anlegget er omstridt som følge av flere uhell og utslipp av radioaktivt materiale, og har blant annet bidratt til radioaktiv forurensning av norskekysten.
tidligere Windscale
Sellafield ligger i Cumbria på vestkysten av England, mot Irskesjøen. Med sin fjerntliggende og kystnære beliggenhet ble Sellafield valgt som et egnet sted for produksjon av TNT under den andre verdenskrigen. I 1947 besluttet den britiske regjeringen å utvikle egne atomvåpen, og Sellafield ble da valgt som anleggssted for produksjon av plutonium.
Plutonium av militær kvalitet kan produseres i en kjernereaktor som bruker et uranbasert kjernebrensel. Dertil kreves et gjenvinningsanlegg for å skille ut plutonium fra det brukte brenselet. Arbeidet med å bygge et slikt anlegg startet allerede i 1947, og de to første reaktorene for dette formålet kom i produksjon i henholdsvis 1950 og 1951. Reaktorene, omtalt som Windscale Piles, brukte grafitt som moderator og ble kjølt med luft. Erfaringene fra denne reaktortypen var grunnlaget for utviklingen av den kommersielle Magnox-reaktoren, som i 1956 ble tatt i bruk i kjernekraftverket Calder Hall. Dette kraftverket ble lagt ved siden av Windscale, på den andre siden av elven Calder. Driften av Calder Hall ble også innrettet med tanke på produksjon av plutonium, men fra 1964 ble kraftverket i hovedsak operert som et ordinært kommersielt kjernekraftverk. Full stans av produksjon av plutonium til våpenformål opphørte først i 1995. I dag er både Windscale Piles og Calder Hall nedlagt og gjenstand for dekommisjonering.
Sellafield omfatter i dag reprosesseringsanleggene THORP (Thermal Oxide Reprocssing Plant) og Magnox nuclear fuel reprocessing plant, samt et anlegg for håndtering av radioaktivt avfall. Forskningslaboratoriet til Storbritannias National Nuclear Laboratory er også lokalisert til stedet.
Et reprosesseringsanlegg separerer uran, plutonium og diverse fisjonsprodukter fra brukt kjernebrensel. Utskilt uran kan brukes til fremstilling av nytt kjernebrensel. Plutoniumet inngår i produksjon av MOX-brensel som kan brukes i enkelte termiske reaktorer. Alternativt kan plutonium brukes som kjernebrensel i hurtigreaktorer.
I anleggets innledende fase ble det, som følge av de kjemiske prosessene som ble benyttet på den tiden, gjort flere kontrollerte utslipp av lavaktivt materiale til Irskesjøen. Senere ble disse utslippene tatt hånd om på land. Som følge av disse utslippene har både fisk og kveg i området blitt forurenset med plutonium (²³⁹Pu) og cesium (¹³⁷Cs). Det er også konstatert forekomster av den langlivete isotopen ⁹⁹Tc (technetium), som blir dannet i reprosesseringsanlegget.
Sellafield har siden 1950 vært hjemsøkt av en rekke alvorlige hendelser som i mange tilfeller har medført ukontrollert utslipp av radioaktivt materiale til omgivelsene. Klassifiseringen av hendelsene på INES-skalaen har ligget på nivåer mellom 3 og 5. Denne historikken har gjort anlegget svært omstridt, og skapt tvil om hvorvidt sikkerhets- og ledelseskulturen holder et tilfredsstillende nivå.
Den alvorligste hendelsen fant sted i 1957, da det brøt ut brann i reaktor 1 i Windscale Piles. Brannen førte til spredning av radioaktivt materiale, og med klassifisering på 5 i INES skalaen ble den regnet som den alvorligste kjernekraftulykken før Tsjernobyl-ulykken.
I 2005 ble det oppdaget at 83 000 liter med radioaktivt, flytende avfall hadde lekket ut fra et sprukket rør i THORP-anlegget. Det radioaktive avfallet ble fanget inn av en avløpskum som var bygd for å fange inn lekkasjer. Lekkasjen hadde antagelig startet åtte måneder tidligere da det allerede i august i 2004 ble avdekket at det ikke var samsvar mellom det som gikk inn og ut av THORP-anlegget. Som følge av at avløpskummen tok hånd om avfallet, ble det ingen radioaktiv lekkasje til omgivelsene, ingen ble heller skadet, men på grunn av de store mengder av radioaktivt materiale som var på avveie, ble hendelen klassifisert til 3 på INES-skalaen. THORP-anlegget ble stengt som følge av hendelsen, men ble startet opp igjen i 2007.
Noe av det som er sluppet ut i Irskesjøen blir ført med havstrømmene til Norge. Overvåking av Statens strålevern i norske hav- og kystområder har vist økte nivåer av de radioaktive isotopene ¹³⁷Cs (cesium), ²³⁹+²⁴⁰Pu (plutonium) og ⁹⁹Tc (technetium). Blant annet er det funnet rester av technetium i tang og hummer langs norskekysten. Det siste tiåret har nivået av forurensning gått vesentlig ned.
Både norske og irske myndigheter har protestert overfor britene og hevdet at det er liten grunn til å fortsette utslippene til Irskesjøen. Etter flere utsettelser ble de omstridte utslippene av ⁹⁹Tc (technetium) stanset midlertidig i 2003. Fra 2004 tok britiske myndigheter i bruk en ny rensemetode, som har redusert utslippene til et akseptabelt nivå.
I Norge har DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) de etterfølgende årene etablert et nært samarbeid med Storbritannia når det gjelder informasjonsutveksling og varsling i tilfelle av uønskede hendelser. DSAs vurdering er at britene tar utfordringene på Sellafield på alvor og prioriterer sikkerheten høyt. Bekymringene for mulige konsekvenser for Norge er derfor mindre nå enn på 1990-tallet.
Imidlertid finnes det fremdeles store mengder radioaktivt metallavfall som har ligget lagret i årevis på siloer. Dette avfallet blir nå av britiske myndigheter lagret på en mer forsvarlig måte. I dette oppryddingsarbeidet har det oppstått enkelte lekkasjer, noe som av DSA er vurdert til ikke å ha noen konsekvenser for Norge. Lageret representerer likevel en betydelig risiko da ulykker og sabotasje ikke kan utelukkes. Det har vært vanskelig å anslå hvilke helse- og miljøkonsekvenser slike hendelser vil kunne få for Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.