Robert Flaherty

Robert Flaherty var en dokumentarfilmskaper fra USA, og sjangerens fremste pioner.

Han deltok i 1910–1916 i flere ekspedisjoner i det nordlige Canada. Etter å ha fått en stor mengde filmopptak ødelagt i en brann, dro han på nytt nordover og laget sin berømte første film, Nanook of the North (1922), som skildret en eskimos kamp for tilværelsen. Flaherty var opptatt av menneskene han skildret, og prosjektet utviklet seg til noe langt mer enn en aktualitetsfilm. Den ble en skildring av et tidløst tema: kampen mellom mennesket og naturen. Filmen ble en enorm kinosuksess, og påvirket også den studiobundne spillefilmen i retning av både å skape mer realistiske miljøer og finne eksotiske locations.

Flaherty fulgte opp suksessen med Moana (1926), en beretning fra en sydhavsøy. Filmteoretikeren John Grierson berømmet filmen for dens «documentary value», og skapte dermed begrepet «dokumentarfilm» slik det brukes i dag. Flaherty fikk deretter spillefilmtilbud fra Hollywood, men etter et for ham mislykket spillefilmprosjekt, White Shadows of the South Seas (1928) laget i samarbeid med W. S. Van Dyke, forble han dokumentarfilmskaper resten av livet.

Han samarbeidet med F. W. Murnau om Tabu (1931), om perledykkere på Tahiti, og reiste deretter til England og laget Industrial Britain (1932) sammen med Grierson. Deretter kom filmen som regnes for høydepunktet i hans karriere, Man of Aran (1934), om det slitsomme livet til fiskerfamiliene på den irske øya Aran. Flaherty laget to betydelige filmer i USA på 40-tallet: The Land (1942) for det amerikanske landbruksdepartementet, og Louisiana Story (1948), på oppdrag fra Standard Oil. Filmen var en blanding av fakta og fiksjon, og manuset, som han skrev sammen med kona Frances H. Flaherty, vant Oscar-prisen for beste spillefilmmanus.

Flaherty ble kritisert for idyllisering og for sin iscenesettelse av virkeligheten, men hans betydning for utviklingen av en levedyktig dokumentarfilm er aldri trukket i tvil. I motsetning til de fleste av datidens aktualitetsfilmer, skildret han personer som publikum kunne identifisere seg med og føle for. For Flaherty var følelser viktigere enn fakta og informasjon.