Margreta Petersdatter

Margreta var datter av ridderen herr Peter i Edøy på Nordmøre. Historikeren P. A. Munch helte til at Edøy var en forveksling med Eide og at Peter var identisk med herr Peter Gudleiksson på Eide i Stryn i Nordfjord, som er omtalt som en fremstående mann i Bergen årene 1293–1308. Dette er mulig, men ikke bevislig.

I alle fall tilhørte Margreta Petersdatter det øvre sjikt i det bergenske bysamfunnet, der hun i 1324 og 1328 opptrådte som vitne til takseringer av medgift. Hun må ha falt for den langt eldre Tidemann fra Lübeck, en av de 8 tyske vintersitterne som i 1296 nektet å yte tiende av sin virksomhet i Bergen, men ble kausjonert for av blant andre herr Peter på Eide. Engelske tollregnskaper viser at Tidemann i 1303 betalte toll i Boston i Øst-England for tørrfisk og tran som han innførte fra Bergen. Før det hanseatiske Kontoret i byen ble fastere organisert omkring 1360, ble det øyensynlig ikke lagt hindringer i veien fra tysk side for ekteskap mellom tyske kjøpmenn og norske kvinner, og Tidemann ønsket åpenbart å gifte seg med Margreta.

Etter Landslovens og Bylovens regler skulle far og mor rå for sine døtres giftermål, eller de nærmeste frendene om foreldrene var døde. Om en kvinne giftet seg uten sine foreldres eller sin giftingsmanns råd, hadde hun forbrutt all arv som kunne tilfalle henne etter foreldrene. Som ektemann falt Tidemann fra Lübeck tydeligvis ikke i smak hos Margretas familie, selv om han kan ha hatt forretningsforbindelser med hennes avdøde far. Hun valgte da å gifte seg med ham uten noen frenders råd.

Det førte til at Margretas søstre, fru Ingebjørg og jomfru Åsa, en gang i årene 1323–1329 ble tildømt landskyldinntektene (jordleie) av hennes arvegods etter faren og all tilvekst i dette godset. Det røper sakens betydning at dommen ble avsagt av lagmannen Hauk Erlendsson i samråd med en 12 manns domsnevnd, der drottseten Erling Vidkunnsson deltok sammen med to riddere, den bergenske bylagmannen og 8 rådmenn. Gjeldende lov i slike saker ble med andre ord håndhevet under påtrykk fra høyeste hold.

Margretas mor fru Kristin og søsteren jomfru Åsa må likevel ha forsont seg med hennes giftermål og ha ment at den avsagte dommen var for streng. 2. august 1329 inngikk de i Bergen et forlik med Tidemann og Margreta. Det gikk ut på at Margreta i fremtiden skulle ta full arv etter sin mor, like mye som Åsa, og at hun skulle få overta en del av sin farsarv – det siste i form av jord på Sunnmøre, verdt 27 1/2 sunnmørske spannsbol, og 40 forngilde mark i kjøpmannsvarer, som Åsa skulle betale henne. Alle andre jordeiendommer og midler som herr Peter eide da han falt fra og som tilkom Margreta før hun hadde forspilt sin arv gjennom sitt egenrådige giftermål, skulle Åsa eie. Den gifte søsteren Ingebjørgs arvegods var ikke omfattet av forliket, slik at hun beholdt det hun var blitt tildømt av Margretas farsarv.

Forliket forutsatte at Tidemann og Margreta kunne komme til å selge jordeiendommene etter herr Peter. En eventuelt ubrukt gjeninnløsningsrett skulle da tilfalle jomfru Åsa, som også skulle ha forkjøpsrett ved salg uten slik rett. Sammen med utbetalingen i kjøpmannsvarer fra Åsa tyder dette på at Tidemann og Margreta var mer interessert i å sette sine midler inn i handelsvirksomhet i Bergen enn de var i å trekke leieinntekter av jord. Tidemann var og ble kjøpmann, og stormannsdatteren Margreta ble etter alt å dømme trukket inn i hans økonomiske sfære.

• medgift
• Norge i høymiddelalderen

• Diplomatarium Norvegicum, bind 2 nr. 172 (jf. bind 1 nr. 122 og bind 2 nr. 165), bind 5 nr. 69 og bind 19, s. 472 og 477
• Helle, Knut: Bergen bys historie, bind 1, 1982
• Helle, Knut: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Munch, Peter Andreas: Det norske folks historie, 2. Hovedafdeling, del 1, s. 257 med note 1
• Regesta Norvegica, bind 3–4