Kristina Håkonsdatter

Høsten 1256 kom det en delegasjon fra kong Alfons 10. av Castilla og León til Tønsberg med anmodning om giftermål mellom Kristina og en av hans brødre. Ifølge Håkons saga gikk Håkon Håkonsson etter rådslagning med erkebiskopen og «landets viseste menn» med på å gifte bort sin datter til den av brødrene til kong Alfons som hun og ledsagerne hennes likte best. Vinteren 1257/1258 dro Kristina sørover med et stort følge.

Håkon Håkonssons saga har en usedvanlig detaljert skildring av reisen til Spania. Trolig har Sturla Tordsson fått sine kunnskaper fra en eller flere av stormennene som fulgte henne. I reisefølget befant seg blant andre Hamar-biskopen Peter og de verdslige stormennene Ivar Engelsson og Lodin Lepp. Reisen gikk først i en ny snekke til Yarmouth i England, deretter til Normandie i Frankrike, siden over land til Narbonne og derfra videre via Barcelona og Burgos til Valladolid i Castilla. Overalt ble følget godt mottatt.

Etter ankomsten til Spania falt valget på prinsen Don Felipe av Castilla. Han var eslet til biskop i Sevilla, men egnet seg ikke så godt til en geistlig karriere. Felipe likte seg best på jakt med hunder og falker, og var den djerveste og sterkeste av brødrene. Kristina og hennes norske rådgivere kom da til at Don Felipe var det beste valget. Kristina og Felipe ble viet 31. mars 1258 i katedralen Santa Maria la Mayor i Valladolid «med så stor ære som det kunne være i det landet», som det heter i sagaen.

I Norge var den spanske delegasjonen og det påfølgende ekteskapet åpenbart en stor hendelse. Den var resultatet av Håkons omfattende diplomatiske forbindelser med en rekke av Europas fyrster og markerte hans posisjon blant disse. Fra spansk side var formålet med ekteskapet primært å få sjømilitær støtte fra Norge i kampen mot de muslimske maurerne. Fra norsk side kan det ha vært betraktet som en måte å følge opp et korstogsløfte som Håkon avgav da han ble kronet i 1247. Som en direkte følge av ekteskapsavtalen ble det inngått en avtale mellom de to kongene om gjensidig militær støtte.

Etter bryllupet flyttet Kristina med sin mann Felipe til Sevilla. Der døde hun imidlertid barnløs fire år etter. Ekteskapet fikk heller ikke på andre måter varige politiske følger.

Det har gjennom årene vært mange spekulasjoner om hvor Kristina Håkonsdatter ble gravlagt. Interessen for hennes skjebne i nyere tid ble vakt ved P. A. Munchs historiske granskinger ved midten av 1800-tallet, der han antydet at Kristina kunne være gravlagt i Covarrubias nær Burgos, de spanske kongenes gravkirke.

Den nasjonalromantiske forfatteren Andreas Munch publiserte et dikt – Kongedatterens brudefart – i tolv romanser. Senere ble sarkofagen med hennes jordiske levninger «gjenfunnet» flere ganger. I 1936 utgav Magnus Grønvold en bok med et fotografi av det han antok var prinsesse Kristinas sarkofag i korsgangen i klosterkirken i Covarrubias. Åtte år tidligere hadde Karl Wedel Jarlsberg kommet til samme konklusjon. Sarkofagen ble åpnet av håndverkere i forbindelse med restaureringsarbeider i 1952. Den inneholdt et kvinnelik, og domprost Rufino Vargas begynte å interessere seg for kvinnens identitet. I kirkearkivet fant han et manuskript fra 1756 der det stod at Don Felipe gravla sin hustru prinsesse Kristina i Covarrubias.

I 1958 ble sarkofagen åpnet av en offisiell undersøkelseskommisjon. I rapporten beskrives blant annet kjolene den avdøde hadde på seg. Legene slo fast at kisten inneholdt et delvis mumifisert skjelett med en lengde på 1,72 meter. Kraniet var lite, med hele tannsettet intakt. På grunnlag av skjelettdelene sluttet man at det dreide seg om levningene av en ung, sterk og høyreist kvinne i en alder av 26–28 år. Ut fra det man ellers visste, kom komiteen til at det var prinsesse Kristina som lå i sarkofagen. På dette grunnlaget ble det satt opp en minnetavle i 1967.

Undersøkelsen av liket i sarkofagen ble imidlertid ikke utført av forskere med spesialkompetanse på dette feltet. At det virkelig er prinsesse Kristina fra Norge som er gravlagt i denne sarkofagen, er derfor langt fra sikkert. Bare en vitenskapelig undersøkelse med moderne metoder kan eventuelt bringe oss mer sikker kunnskap om dette.

Et psalter, som nå befinner seg i København, har ifølge en innskrift tilhørt Kristina. Den rikt illuminerte boken, som er fremstilt i et verksted i Paris ca. 1230, er en av de fineste og mest verdifulle bøker som har vært i norsk eie.

En statue av Kristina Håkonsdatter, utført av Brit Sørensen (1974), står ved Slottsfjellet i Tønsberg. En kopi finnes i Covarrubias, Spania (1978).

• Norge i høymiddelalderen

• P.A. Munch: Det norske folks historie, del 4, bind 1, 1858
• Magnus Grønvold: Bak de ville Pyreneer, 1936
• Sturla Tordsson: Soga om Håkon Håkonsson, oversatt av Kr. Audne, 1963
• Einar Jenssen: Prinsesse Kristina. Myte og virkelighet. Et forsøk på en historisk studie, Tønsberg 1980; nettutgave: Høyskolen i Vestfold, Tønsberg 2001
• Audun Dybdahl: Kristina Håkonsdatter – en eksotisk skjebne, i Spor nr. 2/1999
• Audun Dybdahl: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)