Konkordatet i 1801 er en avtale mellom Pavekirken og Den franske republikk, undertegnet midnatt 15. juli 1801 (i revolusjonskalenderen 26. messidor år IX). Partene anerkjente hverandre, og løste konflikter mellom stat og kirke under den franske revolusjon. Den katolske kirke fikk en ny plass i det franske samfunnet. Konkordatet bestod frem til separasjonen mellom kirke og stat i 1905.
Konkordatet i 1801
Bakgrunn
Den katolske kirken var en viktig legitimerende institusjon for kongemakten før revolusjonen. Kirkens menn utgjorde førstestanden og hadde særegne privilegier. Samtidig som revolusjonen fremmet religionsfrihet, var den også et oppgjør med «det gamle samfunn». Geistlighetens sivile forfatning skapte en splittelse mellom edsvorne og edsnektende prester fra 1790. Under terroren pågikk en avkristningsprossess, og etter thermidorianerreaksjonen var edsnekterne bannlyste i Frankrike. Rojalistisk motstand mot republikken, både i borgerkrig og krig, knyttet sammen kongetroskap og religion.
Konkordatet
Da Napoleon Bonaparte tok makten i Frankrike i 1799, lanserte han sitt prosjekt om å avslutte og fullføre revolusjonen. Det innebar å stanse indre stridigheter og bygge et sentralisert statsapparat. Konkordatet var en sentral del av denne politikken siden den løste store, religiøse tvister. Opprørere i Vendée og rojalister mistet dermed sterke argumenter da Napoleon og Pave Pius VII kom til enighet.
Tre spørsmål var særlig viktige i forhandlingene:
- Skulle katolisismen være statsreligion i Frankrike? Å skulle fremheve en religion som statsreligion ville gå imot prinsippet om religionsfrihet, argumenterte utenriksminister Talleyrand. Etter forhandlinger ble kirken gjenopprettet i Frankrike, og katolisismen ble omtalt som «religionen til den store majoriteten av franske borgere», ikke statsreligion.
- Hvordan skulle det franske presteskapet organiseres? Biskoper utnevnt før og under revolusjonen ble avsatt, og nye utnevnt. Førstekonsulen nominerte nye biskoper, mens Paven kanoniserte dem. Dette er en videreføring av den før-revolusjonære praksisen, men prestene fikk nå lønn fra staten.
-
Eierskap til nasjonalisert kirkegods. I 1789 ble kirkens eiendom nasjonalisert, og salg av kirkegods ble en viktig inntektskilde for staten. Paven, på vegne av seg selv, kirken og sine etterfølgere, anerkjente i 1801 et fait accompli ved å love å «ikke på noen måte forstyrre de som har tilegnet seg kirkegods».
Kirken ble administrativt underlagt staten, og regulert av lover fra 8. april 1802. Samtidig arbeidet kirkens menn i det stille for å styrke kirkens autoritet og selvstendighet. Mot slutten av Napoleonstiden var den katolske kirke en sterk opposisjon mot regimet.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Chevallier, J. J. (2009). Histoire des institutions et des régimes politiques de la France de 1789 à 1958 (9. utg.). Paris: Dalloz.
- Laspougeas (1999). Concordat de 1801. I Tulard (Red.). Dictionnaire Napoléon tome I (2. utg., s. 474-480). Fayard
- Textes du Concordat (15 juillet 1801/26 Messidor an IX) et Articles Organiques (8 avril 1802/18 Germinal an X).
- Tulard, J. (2014). La France de la Révolution et de l'Empire (2. utg.). Paris: PUF
-
Tønnesson (1989). Revolusjonen som rystet Europa. H. Aschehoug & Co.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.