John Wycliffe

Wycliffe ble født og vokste opp i Yorkshire. Det fins ingen sikre opplysninger om når han ble født, og historikere angir ulike årstall mellom 1324 og 1330. Allerede midt på 1340-tallet startet han studier ved universitetet i Oxford, og var knyttet til dette universitetet så lenge han levde. Fra 1348 herjet svartedauden i England, og Wycliffes skrifter viser at erfaringene med pesten gjorde sterkt inntrykk på ham.

Han tok eksamen etter innledende artes liberales-studier i 1356, og tok sin første eksamen i teologi i 1369. I 1372 ble han også doktor i teologi. Han fordypet seg også i filosofiske studier og skrev flere filosofiske skrifter. Parallelt med studier og arbeidsoppgaver ved universitetet virket han som prest i flere ulike kall. Wycliffe var såkalt sekulærprest, som innebærer at han ikke var tilknyttet noen munkeorden.

Allerede i 1356 skrev han sin første traktat, med tittelen The Last Age of the Church. Her knytter han an til pesten som nettopp hadde herjet, og beskriver den som en straff sendt av Gud. Traktaten har en særlig brodd mot presteskapet, som ifølge Wycliffe har sviktet sin oppgave.

Senere står munkeordenene, og især tiggerordenene, i sentrum for Wycliffe kritikk. Han mener deres forkynnelse ikke er forankret i Bibelens lære, og at munkene er mer opptatt av egen vinning enn av å følge Kristi lov. De monastiske løftene blir også kritisert, og Wyclif tar etter hvert (blant annet i Objetions to Friars fra 1380) til orde for å avskaffe hele ordensvesenet og oppløse klostrene.

Også Wyclifs kritikk mot paven og pavedømmet blir skarpere med årene. 1300-tallet var en utfordrende tid for paveinstitusjonen, der paven først hadde søkt politisk tilflukt i Avignon under den franske kongen. Fra 1378 fikk paven i Avignon en utfordrer i Roma, slik at kirken måtte leve med et delt lederskap der begge parter hevdet å være kirkens rette leder. I tillegg blir pavens autoritet i denne perioden utfordret av den såkalte konsilbevegelsen, som hevdet at kirkens øverste autoritet ikke var paven, men i stedet forsamlingen av alle kirkens biskoper.

Wyclifs kritikk av pavedømmet og det kirkelige hierarki blir skjerpet etter skismaet i 1378, og i de seneste skriftene går han langt i å sidestille paven med Antikrist, slik også Luther gjorde fra 1520.

Wycliffe ønsket å erstatte munkeordenene og det kirkelige hierarkiet med det han omtalte som poor priests, fattige prester uten kirkelig vigsling og uten monastiske løfter. De skulle forkynne evangeliet slik det var å finne i Bibelen. Wycliffes tilhengere og etterfølgere, de såkalte lollardene, forsøkte å leve opp til disse idealene.

Wycliffe ble med sin kraftige kirkekritikk anklaget for villfarelser i forhold til kirkelig lære, og etter hvert også for kjetteri. De første konfrontasjonene med kirkeledelsen kom i 1377, men Wycliffe hadde, liksom Luther 150 år senere, viktige støttespillere blant den verdslige eliten. Etter Wycliffes syn skulle de spille en sentral rolle i en reform av kirken, og kirkelig eiendom skulle også overføres til dem. Flere sentrale politiske ledere støttet Wycliffe da han ble innkalt til kirkelige forhør i 1377 og i 1378.

Kirken i middelalderen var vant til teologiske motsetninger, og også til å møte skarp institusjonell kritikk. De siste årene av sitt liv gikk Wyclif imidlertid også til kraftig angrep på et sentralt punkt i den katolske kirkens lære om sakramentene: nemlig læren om nattverdelementenes transsubstansiasjon. Dette var en lære som tilsa at brød og vin som spises og drikkes under nattverdmåltidet, blir substansielt forvandlet til Kristi legeme og Kristi blod idet presten uttaler innstiftelsesordene under nattverdfeiringen.

Wyclif var grunnleggende uenig i dette. I sine tidlige år i Oxford hadde han gjort seg gjeldende som en fremragende filosof, og her fulgte han en platonsk til forskjell fra en aristotelisk tradisjon. (I forhold til senmiddelalderens filosofiske skoleretninger er han å regne som realist, ikke som nominalist.) Den sanne virkelighet eksisterer som idéer hos Gud. En slik overbevisning sto i veien for tanken om at brødets sanne virkelighet skulle kunne forvandles til Kristi legeme. Brødet som ble delt ut i nattverden fortsatte ifølge Wyclif tvert om å være brød.

Disse synspunktene la han ikke bare fram på latin for de lærde. Han publiserte også engelske tekster beregnet på et bredere publikum der han gikk løs på læren om transsubstansiasjonen. Selv om dette var før trykkekunsten kunne bidra til masseutbredelse av teologisk kritikk, nådde Wyclifs synspunkter gjennom hans tilhengere ut til ganske brede kretser. Et slikt radikalt avvik fra et sentralt punkt i kirkens lære bidro også til at han mistet støtten fra en del av de verdslige lederne som tidligere hadde stått på hans side.

Trass i stadig sterkere kirkelig fordømmelse av den avvikende læren om nattverden, unngikk Wyclif selv å bli erklært som kjetter så lenge han levde. Først på konsilet i Konstanz i 1415, 30 år etter at han var død, ble hans lære erklært som kjettersk. Hans skrifter skulle brennes og hans kropp skulle graves opp og fjernes fra vigslet grunn. Det siste påbudet ble fulgt opp i 1428, da hans legeme ble brent og asken ble strødd i elva Swift.

Wyclifs kirkekritikk var orientert ut fra Bibelen. Den skulle være eneste autoritet både for kirkens lære, for etikk og for lovgivning, og den skulle være tilgjengelig for så mange som mulig. Derfor gikk Wyclif i spissen for å få oversatt Bibelen til engelsk. Forelegget for oversettelsene var ikke, som under reformasjonen, de originale tekstene på gresk og hebraisk, men den latinske bibelutgaven som gikk under navnet Vulgata. Man antar at Wyclif selv sto for mye av oversettelsen av Det nye testamente, mens hans medarbeidere tok seg av tekstene fra Det gamle testamente. Oversettelsene var ferdige i perioden fra 1382 til 1395. Selv om et engelsk kirkemøte i 1408 forbød uautoriserte bibeloversettelser til engelsk, nådde Wyclif-bibelen en betydelig utbredelse på 1400-tallet i England. På reformasjonstiden ble den erstattet av nye oversettelser fra grunnspråkene.

• Storbritannias historie
• middelalderen

• Dove, Mary: The First English Bible: The Text and Cointext of the Wycliffite Versions, Cambridge University Press 2007
• Lahey, Stephen E. John Wyclif, Oxford University Press 2009
• Levy, Ian C., ed. A Companion to John Wyclif, Late Medieval Theologian. (= Brill's Companions to the Christian Tradition 4), Leiden 2006
• Marshall, Peter: Hertics and Believers. A History of the English Reformation, Yale University Press 2018
• Rex, Richard: The Lollards. Basingstoke 2002