Henry van de Velde

Henry van de Velde var en belgisk-tysk maler, arkitekt og kunsthåndverker, en av forgrunnsskikkelsene i The Arts and Crafts Movement omkring 1900 og en grunnlegger av Art Nouveau.

Han var opprinnelig utdannet som maler i Paris, sluttet seg til pointillismen, og ble medlem av gruppen Les Vingt i Brussel. Rundt 1890 kom i kontakt med den engelske Arts and Crafts-bevegelsen og ble en stor beundrer av William Morris og hans sosiale og kunstteoretiske syn. I likhet med Morris skapte han i 1894 et verksted der brukskunstnere skulle arbeide sammen, og i 1895 stod hans hus ved Brussel ferdig. Van de Velde tegnet interiør og møbler for Samuel Bings nye kunstgalleri i Paris i 1896, som fikk navnet «Art Nouveau» og ga navn til stilen.

I 1897 tegnet han en interiørutstilling i Dresden, og ble dermed kjent i Tyskland. Fra 1902 var han kunstnerisk rådgiver for storhertugen av Sachsen-Weimar og reorganiserte Großherzogliche Hochschule für bildende Künste og Großherzogliche Kunstgewerbeschule, begge i Weimar, og ble i 1906 oppnevnt som rektor for disse institusjonene. Han hadde forbindelse med Deutscher Werkbund, og tegnet teatret for Werkbund-utstillingen i Köln i 1914. Da van de Velde på grunn av første verdenskrig måtte forlate Tyskland i 1915, foreslo han arkitekt Walter Gropius som sin etterfølger for skolene i Weimar. Gropius stiftet den kjente Bauhaus-skolen samme sted.

Van de Velde bidro mye til art nouveau-stilens (jugendstilens) utforming og utbredelse i Tyskland. Blant hans arbeider kan Museum Folkwang i Hagen (1902), Villa Esche i Karl Marx-Stadt, kunsthåndverksskolen i Weimar (1906), teateret på Werkbundutstillingen i Köln (1914) og Kröller-Müllermuseet ved Otterlo i Nederland (1936–1938, tilbygd i 1951) nevnes.

Han hadde senere flere offentlige verv i Belgia, men ga etter omtrent 1918 ikke noe vesentlig bidrag til arkitektur eller design. Fra 1920 til 1925 virket han i Haag, og var fra 1926 til 1938 professor i Gent og direktør for Institut supérieur des arts décoratifs i Brussel.

I Norge tegnet van de Velde et interiør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim (1900–1907). Hans betydning skyldes særlig hans kunstteoretiske arbeider. Die Renaissance im modernen Kunstgewerbe (1901) og Kunstgewerbliche Laienpredigten (1902) er påvirket av William Morris. Av hans senere produksjon kan nevnes Amo (1912) og Les Formules d'une esthétique moderne (1925).