Harold Bloom

Harold Bloom var født inn i en ortodoks jødisk familie i East Bronx, New York City og studerte litteratur ved Cornell University og ved Yale University. I 1955 tok han doktorgraden ved sistnevnte sted, og siden ble han værende der. Bloom var kjent som en egenrådig og fargerik lærer og for sin tilsynelatende utømmelige hukommelse, spesielt når det gjaldt engelskspråklig poesi. Sin siste forelesning holdt han fire dager før han døde.

Blooms karriere kan deles i tre faser:

• Rehabilitering av den romantiske poesien – Begynner med Shelley’s Mythmaking (1959).
• Bøker om forfatternes kamp mot egne forbilder – Begynner med The Anxiety of Influence (1973).
• Forsvar for den vestlige kanon – Med The Western Canon (1994) og Shakespeare: The Invention of the Human (1998) som sentrale arbeider.

Med sin første bok Shelley's Mythmaking (1959) ble han en viktig viderefører av 1950-tallets store rehabilitering av den romantiske poesien som hadde hatt trangere kår i tiårene før, ikke minst som følge av innflytelsen fra T. S. Eliot og den såkalte nykritikken. Blooms viktigste lærer ved Cornell var den store romantikkforskeren M. H. Abrams.

Blant Blooms sentrale bøker fra denne fasen er The Visionary Company: A Reading of English Romantic Poetry (1961) og The Ringers in the Tower: Studies in the Romantic Tradition (1971).

I 1973 utga Bloom den lille boken The Anxiety of Influence: A Theory of Poetry som hevdet at det i litteraturens kjerne lå en forfatternes kamp mot sine egne forbilder og viktigste forgjengere. Ambisiøse og sterke forfattere kom hederlig ut av denne kampen ved å skrive slik at de på ulike vis unnvek, feiltolket, nedsablet og overgikk forgjengerne. All litteraturskriving bestod ifølge Bloom av sterk feillesing av slike forgjengere; det er gjennom slik innflytelsesangst og feillesing at forfattere «rydder plass for sin egen imaginasjon». Bare den uovervinnelige Shakespeare hadde lykkes i fullstendig å absorbere sin forgjenger, Christopher Marlowe, mens Miltons kamp mot Edmund Spenser «både formet ham og misdannet ham».

Fremover mot 1990-tallet skrev Bloom en rekke studier som videre bygget ut innflytelsesangst-tanken, blant annet Wallace Stevens: The Poems of Our Climate (1976) og Agon: Towards a Theory of Revisionism (1982). Blooms egne mest markerte forgjengere i denne perioden var Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud. Ved Yale var han en periode nært knyttet til vennen Paul de Man og hans dekonstruksjon, blant annet gjennom bidrag til antologien Deconstruction and Criticsm (1979). Tidlig markerte imidlertid Bloom sterk avstand til dekonstruksjonens nedprioritering av dikterisk subjektivitet og originalitet til fordel for språkets, retorikkens og lesningens mer upersonlige sider. I Wallace Stevens-boken dyrker han sine forbilder fra den amerikanske romantikken, Ralph Waldo Emerson og Walt Whitman, og erklærer at å dekonstruere dem er henholdsvis «selvsagt umulig» og «mulig, men uinteressant».

Fra slutten av 1980 tallet foretok Bloom en vending mot et mer allmenkulturelt forsvar for den vestlige tradisjonens store forfattere. Uten å vende ryggen verken til innflytelsesangsten eller Paul de Man deltok han med liv og lyst i det tidlige 1990-tallets store oppgjør med dekonstruksjon/poststrukturalisme på den ene side og en politisert litteraturforskning basert på nye hensyn til klasse, kjønn og rase på den andre. Blooms sentrale verk fra denne perioden er The Western Canon: The Books and School of the Ages (1994; norsk utgave Vestens litterære kanon, 1996) og Shakespeare: The Invention of the Human (1998).

Tesen er nå at alle moderne menneskers tenkning om hvem de er allerede er solid foregrepet av Shakespeare, og at han og den vestlige tradisjonens øvrige sentrale navn – som Dante, Milton, Jane Austen, William Wordsworth, George Eliot og Henrik Ibsen – er vår beste kilde til livsvisdom. Bloom kan virke estetiserende og tilnærmet apolitisk når han skrever at litteraturen først og fremst styrker vår evne «å samtale med oss selv og utholde oss selv», men han er også åpen for å trekke inn moralske og politiske perspektiver i litteraturen så lenge disse ikke overstyrer selve erfaringen av litterær kvalitet som hviler på de litterære verkenes strangeness (fremmedhet). Blooms fremste kritikerforbilde i denne perioden er Samuel Johnson, som han hyller for hans bestrebelser med å forstå litteraturens virkelighetstilknytning, for hans evne til å fremstå «vilt og forfriskende underlig i høyeste potens» og for å ha vist at kritikerens «eneste metode er hans eget selv».

• litteraturvitenskap
• USAs litteratur

• Harold Bloom. Temanummer av tidsskriftet Agora nr. 2, 2019.