Halvard Lange

Under inntrykket av den nazistiske trusselen i mellomkrigstiden skiftet Lange ideologisk standpunkt i 1930-årene. Den tidligere pasifisten og militærnekteren sluttet seg til det mindretallet i Arbeiderpartiet som ville satse mer på kollektivt forsvar og opprustning. Han skrev også en bok om Nazi og Norge. Under den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 kom han tidlig med i sivilt motstandsarbeid. Som utenrikspolitisk talsmann for hjemmefronten foretrakk han nordisk forsvarssamarbeid etter andre verdenskrig, ikke Londonregjeringens atlanterhavspolitikk. Han ble arrestert og satt over to år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. Tyskerne beskrev fangen som «umedgjørlig». Med arrestasjonen gikk samtidig resultatet tapt av fire års arbeid med doktoravhandlingen om opphavet til partivesenet i Norge.

I sine første år som utenriksminister stod Lange for alliansefrihet, brobygging og fredelig sameksistens. Da den kalde krigen hardnet til, endret han på nytt utenrikspolitisk syn. Da det ikke lyktes å få Sverige med på et vesttilknyttet skandinavisk forsvarsforbund, ble han en sterk pådriver for norsk medlemskap i Atlanterhavspakten og en mer aktiv norsk utenrikspolitikk. Ut fra både realpolitiske og moralske vurderinger næret han en dypfølt skepsis mot diktaturstater.

Lange ønsket et mer forpliktende og solidarisk vestlig samarbeid enn de fleste norske politikere, men han var ikke så servil som mange på venstresiden så det. Senere forskning har gitt støtte til Langes egen beskrivelse av sin utenrikspolitiske linje (i Arbeiderbladet 5. juli 1969): «Jeg så det slik at en måtte opprettholde de norske tradisjonene i internasjonal politikk. Jeg har gått inn for at Norge skulle være en modererende kraft innen det vestlige samarbeid. I de interne diskusjoner i NATO tok jeg til orde for at man ikke la ensidig vekt på det militære, men stadig var på utkikk etter muligheter for å komme på talefot.»

Nøytralitets- og brobyggingstrekkene levde videre i 1950- og 1960-årene, men i andre og avdempede former. Innenfor den vestlige rammen ble det ved en rekke sikkerhetspolitiske særordninger søkt å holde både USA og NATO litt på armlengdes avstand. Med Lange som talsmann forsøkte Norge i NATO og FN å begrense rustningskappløpet, få til en dialog mellom øst og vest og påskynde en fredelig avvikling av koloniveldene. Under den kalde krigen var det imidlertid ikke lett for en småstat å få gjennomslag for slike synspunkter. Men både afrikanske frigjøringsledere og spanske motstandere av Francisco Franco-regimet satte pris på den norske støtten, og utenriksledelsen etablerte også gode forbindelser med kommuniststater som Polen og Jugoslavia.

Den nordatlantiske forankringen var likevel alltid viktigst for den probritiske utenriksministeren. Sider ved amerikansk samfunn og politikk var han mer reservert til. Noen tidlig talsmann for europeisk samarbeid var Lange definitivt ikke. I likhet med nesten alle norske politikere vendte han lenge en kald skulder til deltakelse i vesteuropeisk overnasjonalt samarbeid. Omslaget kom i 1961, da både Storbritannia og Danmark søkte om medlemskap i Fellesmarkedet (senere EF). Med sikkerhetspolitiske og økonomiske argumenter gikk Lange nå kraftfullt inn for norsk tilknytning til det som etter hvert skulle bli EF og EU. Charles de Gaulles veto mot utvidelse i 1963 satte imidlertid en stopper for det.

Halvard Lange trivdes som utenriksminister – ikke minst i internasjonale fora. Her ble han lyttet til med interesse, og her fikk han utfolde sine kunnskaper og diplomatiske evner. Med «respektens avstand» fikk han også en høy stjerne innad i utenrikstjenesten. Han sørget for å gi den et mer folkelig preg ved å rekruttere personer fra arbeiderbevegelsen og liberale miljøer. Med sin humanistiske innstilling var han på vakt og beskyttet ansatte mot utidige krav, blant annet fra overvåkingspolitiets side. Dyktige fagfolk gav han friere hender, men uten å miste styringen over saksfeltet. Utenriksministeren selv ble etatens dyktigste diplomat.

Også motstandere gav ham faglig anerkjennelse. Forfatteren og NATO-motstanderen Sigurd Evensmo konstaterte at Lange var «landets suverent dyktigste utenriksminister gjennom tidene», og radikaleren Trygve Bull fortvilte: «Jeg måtte verge meg mot hans sjarm.» Ikke alle var klar over at en tilknappet utenriksminister hadde menneskelig varme, humoristisk sans og gjerne selv foredrog viser.

Hans siste år som utenriksminister ble mindre lykkelige. Med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 tiltok kritikken mot Langes utenrikspolitikk. Også i regjeringen møtte han mer motbør. Mest problematisk opplevde han nok de økende meningsforskjellene med statsministeren. I motsetning til Gerhardsen trodde Lange verken på ideologisk konvergens mellom de østlige og vestlige samfunnssystemene eller at Sovjetunionen kunne vinne den kalde krigen. Han delte heller ikke statsministerens positive vurdering av Nikita Khrusjtsjov og Sovjetunionen. At forholdet mellom dem var blitt mer spent, viste seg særlig i 1962. Da Gerhardsen tilbød ham å etterfølge Kaare Fostervoll som kringkastingssjef, takket Lange høflig nei.

• Hvordan kan vi arbeide for internasjonal fred, 1923
• Fagorganisasjonens historie i Norge. En oversikt, 1933
• Nazi og Norge, 1934
• De politiske arbeiderinternasjonaler 1914–1934 (sammen med Håkon Meyer), 1934
• Den Socialdemokratiske forening 50 år, 1935
• Fascisme – ute og hjemme, 1936
• Verdenskrig og revolusjon og Krise og reaksjon, bind 2 og 3 i Halvdan Koht og Halvard Lange: Arbeiderreising, 1936
• Arbeiderpartiets historie 1887–1905, i Halvdan Koht (red.): Det Norske arbeiderpartis historie 1887–1937, bind 1, 1937
• Arbeiderpartiet 1905–1914, i Halvdan Koht (red.): Det Norske arbeiderpartis historie 1887–1937, bind 2, 1939
• 60 år for norsk bokhandel. Norsk provinsbokhandler-forening 1888–1948 (sammen med P. Johansen), Stavanger 1948
• Norsk utenrikspolitikk siden 1945. Foredrag og debattinnlegg, 1952
• Fra sekt til parti. Det Norske Arbeiderpartis organisasjonsmessige og politiske utvikling fra 1891 til 1902, 1962 (opprinnelig hovedoppgave UiO, 1929)
• Norges vei til NATO, 1966
• Foran en ny Europa-debatt, 1966
• Nestekjærlighet er realpolitikk. Fridtjof Nansen og internasjonal solidaritet i handling, 1967