Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi var en italiensk forfatter, regnes som romantikkens største dikter i Italia.

Allerede som meget ung skrev han lærde verk etter grundige studier blant annet av antikkens kulturverden: Storia dell'astronomia (1813), Saggio sopra gli errori popolari degli antichi (1815), samt oversettelser av Homer og Vergil. I 1817 begynte han på et dagboklignende verk, Zibaldone, et arbeid som varte frem til 1832 og som rommer tanker og temaer som kom til å spille en viktig rolle i hans diktning.

Hans karriere som poet kan sies å begynne 1818 med All'Italia, et heroisk dikt som vitner om vilje til liv og handling, men er formidlet gjennom et lyrisk jeg's dype og smertefulle nostalgi. I monologen Bruto minore (1821) raser han opprørsk mot skjebnen, og diktet representerer et forsøk på å gjeninnsette antikkens verdier.

Leopardi har skrevet noen av de vakreste diktene i italiensk litteratur, for eksempel L'Infinito (1819), Alla luna og La sera del dì di festa (begge 1820). Diktene uttrykker opplevelser av uendelig rom og tid, av natt og landskap, stillhet, kjærlighet, smerte og død. I sin klassiske enkelhet favner diktene hele den italienske kulturhistorien. Operette morali (1824) er satiriske dialoger omkring temaer som natur, skjebne, sorg og død.

I perioden 1824–29 blir hans store idyller til, blant annet A Silvia (1828), et av italiensk litteraturs mest kjente dikt, og Le ricordanze (1829); begge kan leses som visjoner av en tapt tid. I hans siste dikt, de såkalte Aspasia-diktene (1833–35), A se stesso og La ginestra, har pessimismen tatt fullstendig overhånd. Jorden viser seg avkledd, verdiløs, redusert til søle, og livet et intet som åpenbarer «alle tings uendelige forfengelighet».