Caligula

Gaius, som han opprinnelig het, var sønn av Germanicus og Agrippina den eldre. Dermed var han også oldebarn av keiser Augustus og Marcus Antonius. Han var en av de yngste i en søskenflokk på ni, og han oppholdt seg i en periode som barn sammen med hæren under farens kommando ved Rhinen. Her ble han en maskot for soldatene, som kalte ham Caligula («den lille soldatstøvel»), et kallenavn som har festet seg. Germanicus var rikets nummer to og tronarving etter å ha blitt adoptert av sin onkel, keiser Tiberius. Ved farens død i 19 evt. ble imidlertid Caligulas posisjon mer utsatt. Da var det Tiberius' kjødelige sønn Drusus som var tronarving, og Germanicus' barn ble sett på som en potensiell trussel. Moren Agrippina kjempet for sine barn, men ble motarbeidet av gardeprefekten Sejanus og havnet på kant med keiseren. Flere av søsknene til Caligula ble henrettet og moren sendt i eksil.

Det var bestemoren Antonia som lyktes med å overtale Tiberius til å være oppmerksom på Sejanus og ta vare på Caligula etter at også Drusus var død. Som ungdom ble Caligula derfor oppfostret hos grandonkelen på Capri og etter hvert også utpekt til tronfølger. Tiden på Capri var preget av keiserens økende svartsinn og luner.

Tiberius døde ikke som en populær keiser. Og selv om keisermakten ikke var etablert som et arvedynasti, var det den unge Caligula som overtok rollen. I begynnelsen av sin regjering tok han avstand fra Tiberius; han hersket forsiktig, lettet skattetrykket, samarbeidet med senatet og gjeninnførte folkevalg av flere embetsmenn. Han utbetalte testamentariske gaver, men gjorde ellers et nummer ut av å ødelegge Tiberius' korrespondanse og dokumenter, og hjemkalte folk fra eksil.

Et omslag kom etter en alvorlig sykdom i 38, og kanskje som en følge av et komplott. Han tok da livet av den unge Gemellus, Tiberius' barnebarn, som han hadde lovet å ta vare på og adoptere. Caligula ville heller innsette sin søster Drusilla som medregent. Han kom også i pengeproblemer som følge av storslåtte byggverk og utbetalinger til soldatene. Han førte dessuten et tøylesløst liv og ble stadig mer hensynsløs i valg av maktmidler og for å skaffe seg penger. Da vendte han seg også mot senatet. Den manglende maktfordelingen ble brutalt avslørt og senatorenes måtte spille sine roller i narrespillet. Opportunisme og frykt preget situasjonen, og senatorene overgikk hverandre i smiger og anklager om majestetsforbrytelse mot keiseren.

Kildene forteller om grove nedverdigelser av deler av den romerske nobiliteten; han skal blant annet ha holdt deres koner og barn som gisler i palasset. Han skal også ha beordret flere kvinner til ekteskap, før Caesonia noe mer frivillig giftet seg med ham. Sammen fikk de en datter.

Caligula gikk lenger enn forgjengerne i å la seg dyrke som guddom også i Roma og Italia, antagelig også det for å ydmyke senatseliten. Han foretok et par mindre felttog til Germania og fikk strammet opp grenseforsvaret og provinsbestyrelsen i Gallia. En planlagt invasjon i Britannia ble det ingenting av, muligvis fordi soldatene nektet – noe som forklarer historien om at Caligula satte dem til å sanke skjell ved stranden. Keiseren lot isteden bygge en bro av skip over Napoli-gulfen og red over i en prangende prosesjon.

Caligulas nykker og økonomiske vanstyre ble et større og større problem for alle rundt ham. Da han gikk med planer om å flytte seg selv, hoffet og hovedstaden til Alexandria i 41 evt., ble han drept i sitt eget palass i en sammensvergelse som involverte offiserene i garden.

Som med andre unge keisere som ble styrtet, er Caligulas ettermæle dårlig. Likevel er han i en slags særklasse her, og omtales som både ond og gal. Historikeren Tacitus' beskrivelse av hans regjeringstid er tapt for oss, men var utvilsomt sterkt kritisk. Det gjør at den viktigste kilden til Caligula er den romerske forfatteren Sveton og han biografi (i Romerske keisere, norsk utgave fra 1974). Her vektlegges det bisarre; blant annet fortellingen om seksuelle utskeielser og at han planla å utnevne sin hest til konsul. Denne beskrivelsen ligger til grunn for seinere framstilling av Caligula, særlig i populærkulturen (for eksempel i filmen Caligula fra 1979).

Romerriket manglet på den tiden et velutviklet byråkrati og var avhengig av en relativt styringsdyktig keiser. Sånn sett kan vi si at Caligula må ha vært bedre enn sitt rykte da riket ikke falt sammen. Caligula var neppe sinnssyk, men ganske sikkert selvsentrert, maktsyk og skruppelløs. Hans handlinger var ikke gjennomgående irrasjonelle eller preget av et psykotisk sinn, men da hans forhold til senatet brøt sammen, ser det ut som om han ville se hvor langt han kunne gå i å ydmyke aristokratiet. Hans brutale og spesielle barndom nær så mange opprivende hendelser, maktpersoner, hoffintriger og aparte livsførsel, medførte antagelig et spesielt sårbart og kynisk sinn. Han overlevde dessuten selv to sammensvergelser, så en viss grad av paranoia kan man heller ikke utelukke at han utviklet.

• romerske keisere
• Romerrikets historie

• Barrett, Anthony A.: Caligula: the corruption of power, 1989
• Winterling, Aloys: Caligula: a biography, 2011