Den viktigste filosofiske forutsetningen for Schleiermacher var Immanuel Kant, og han forble livet gjennom en kantianer i erkjennelsesteorien, men ikke i etikken og religionsfilosofien. I Über die Religion (1799), som ble skrevet som en bekjennelse, hevdet han at det var en affinitet (slektskap) mellom religionen og den romantiske tenkningen, fordi religionen består i en følelse og anskuelse av det uendelige, og kristendommen er et uttrykk for denne følelsen. Ved å knytte religion til følelse og anskuelser blir den selvstendig i forhold til både filosofi og etikk. Denne følelsen spesifiseres som en følelse av en absolutt avhengighet av Gud. Dette videreutvikles i hans hovedverk Der christliche Glaube (2 bind, 1821–1822), som er en systematisk tolkning av den kristne dogmatikken.
Schleiermachers tenkning vant ny aktualitet i 1980- og 1990-årene, hovedsakelig på grunn av hans hermeneutikk. Filosofer som M. Frank har hevdet at Schleiermacher på vesentlige punkter foregriper innsikter i dekonstruksjon og annen poststrukturalisme. Det er en lang hermeneutisk tradisjon forut for Schleiermacher, men Kants transcendentalfilosofi muliggjorde et nytt syn på forståelse som en kreativ akt.
Det hermeneutiske systemet består av to deler, en grammatikalsk og en psykologisk. Den førstnevnte tematiserer forståelsens språklige forutsetninger og tolker selve de språklige uttrykkene. Den psykologiske tolkningen forsøker å vinne en forståelse av sjelstilstanden til den personen som utformet disse språklige uttrykkene. Utover i Schleiermachers forfatterskap blir det en stadig sterkere vektlegging av den psykologiske tolkningen.
Sämtliche Werke er utgitt i 30 bind (1835–1864).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.