Det første profesjonelle finske ballettensemblet, den finske operaballetten, ble startet 1921, fire år etter at landet ble selvstendig. Ensemblet ble senere omdøpt til Finlands Nasjonalballett. De som først og fremst stod bak opprettelsen av et nasjonalt ballettkompani, var operasjefen Edvard Fazer, som tidligere hadde arbeidet som impresario bl.a. med Ballets Russes, og den finske danseren og koreografen George Gé (1893–1962), som ble ensemblets første ballettsjef. Han virket som sjef frem til 1935, og også i flere år etter 1955, da han vendte tilbake til Finland etter mange års opphold i Frankrike og Sverige. Ensemblets første helaftens ballett var Svanesjøen, et forståelig valg tatt i betraktning at danserne stort sett var trent etter russisk teknikk både i Helsinki og i Sankt Petersburg. Mens den klassiske balletten etter hvert stagnerte, fikk Finland nye impulser fra moderne europeisk dans, ikke minst gjennom det arbeidet Maggie Gripenberg (1881–1976) la grunnlaget for. Hun hadde tidlig besøkt Dalcrozes institutt i Dresden og turnerte siden bl.a. i USA. Hennes virke som dansepedagog 1914–52 ved musikkonservatoriet i Helsinki, det senere Sibelius-akademiet, fikk stor betydning for den moderne dansen i Finland, og hun hadde også sin egen dansegruppe.
Dans i Finland
Etter 1945
I tiden etter den annen verdenskrig, særlig fra 1960-årene, har påvirkningen fra amerikanske danseformer vært merkbar. Det er også blitt opprettet en rekke frie dansegrupper, og finske koreografer har i større grad satt sitt preg på danserepertoaret. Blant de frie dansegruppene må nevnes Raatikko Danseteater, grunnlagt i 1972 i Vantaa av Marjo Kuusela og Maria Wolska. Raatikko har turnert en rekke ganger utenfor Finland, og sjef i dag er Marja Korhola, dessuten er koreografen Tuomo Railo knyttet til teateret. I Tampere har Moibita Dansegruppe søkt samarbeid både med museer og andre kulturinstitusjoner. Hurharuuth Danseteater, som ledes av Arja Pettersen, turnerer både i Finland og Sverige, og repertoaret er en moderne blanding av drama, improvisasjon og akrobatikk. Utenfor Helsinki finner vi også Aurinko-balletten i Åbo (Turku), som ledes av koreografen Raija Lehmussaar, hvis ballett Livsfrisen bygd over Munchs liv og arbeid, har vakt positiv oppmerksomhet. I 1989 ble dessuten danseteateret Eri, med et repertoar som bygger på moderne danseformer, startet i Turku av de tre unge koreografene Ari Savinen, Sampo Kivelä og Eeva Soini, de to sistnevnte med bakgrunn fra Nasjonalballetten.
1980-årene var en periode med sterk utvikling innen finsk dansemiljø. Flere finske koreografer har markert seg både innen de frie gruppene og på institusjonsteatrene Helsinki Stadteater og Nasjonalballetten ved Operaen. Marjo Kuusela, kjent for sitt verk Syv brødre, og hans kone Tommi Lovissa, som har koreografert den helaftens forestillingen Lovissa for Nasjonalballetten, er stadig blant de ledende koreografer. Andre betydelige koreografer er Tiina Lindfors og Juha Vanharkartano.
Den finske Nasjonalballett
Jorma Uotinen, tidligere sjef for balletten ved Helsinki Stadsteater, overtok 1992 som ny sjef for Nasjonalballetten. Han arbeidet tidligere meget sammen med den amerikanske koreografen Carolyn Carlson, som etterfulgte ham som sjef for Helsinki Stadsteaters ballett. Uotinen har til dels vært en omdiskuert danser og koreograf, men regnes nå som den mest internasjonalt kjente av finske koreografer. Målet var å fornye repertoaret ved Nasjonalballetten, som under Doris Laines sjefstid fra 1984 til 1992 hadde en sterk teknisk fremgang, men hvis repertoar først og fremst var preget av de tradisjonelle klassiske verker. Uotinen inviterte flere av dagens kjente samtidskoreografer til å gjeste i Finland, og oppførte flere av sine egne verk på nasjonalscenen, som f.eks. Faun og Pathetique. Danske Dinna Bjørn, tidligere ballettsjef ved Nasjonalballetten i Norge, ble ny leder for Den finske Nasjonalballett i 2002.
Samtidig har Carolyn Carlson både begeistret og forarget med sin spesielle danseform på Helsinki Stadsteater – en form som er preget av en teknikk basert på blant annet improvisasjon mellom de medvirkende. Det er også en diskusjon om hvordan dans i større grad skal inkluderes i skoleundervisningen, og dermed føre til at flere profesjonelle skoler legges til steder utenfor hovedstadsområdet. Det er nå f.eks. bare Nasjonalballettens ballettskole som gir klassisk utdanning på et høyere nivå.
Men kunstformen dans har vunnet seg en sikker posisjon innen finsk kunstliv og har forlengst etablert sin egen dansetradisjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.