Feisal 1.

Feisal 1. var konge av Irak fra 1921 til 1933. Feisal var en tidlig forkjemper for arabisk nasjonalisme under første verdenskrig og en av initiativtagerne til arabernes oppstand mot Det osmanske riket i 1916.

Feisal van var sønn av Hussein ibn Ali, som var emir av Mekka og styrte Hijaz fra 1916 til 1924. Under første verdenskrig ble det en oppblomstring av arabisk nasjonalisme ettersom mange arabiske ledere hadde sett seg lei av å være underlagt Det osmanske riket. I 1915 dro Feisal til Damaskus for å avtale opprør med arabiske nasjonalistgrupper der om et arabisk opprør ledet av Hussein.

Året etter brøt opprøret ut, og Feisal spilte en sentral rolle i militære aksjoner mot osmanerne. Arabiske opprørere okkuperte Damaskus i september 1918, hvorpå Feisal ble erklært konge av Stor-Syria i 1920. Det var en utbredt oppfatning at britiske styrker ville støtte opp under et selvstendig Syria, men det ble senere klart at Frankrike ønsket å etablere egen kontroll i Libanon og Syria. Under press aksepterte Feisal fransk militær kontroll over det meste av Syria og Libanon. Dette skapte stor misnøye blant befolkningen i Syria.

Franske styrker invaderte Damaskus i 1920, samme år som Feisal hadde blitt kronet til konge. Feisal ble tvunget til eksil, og dro til Storbritannia etter invitasjon fra britene.

Mens Frankrike befestet sin kontroll over Syria og Libanon, hadde britene gjort tilsvarende i Irak, hvor de ønsket å utnytte de store oljeforekomstene. For å dempe folkets misnøye i Irak og gi sitt mandatstyre over landet mer legitimitet, innsatte britene Feisal som konge i Irak i 1921. Feisal ble sett på som en mann som hadde troverdighet blant de arabiske nasjonalistene og kontakt med mange ulike grupper, selv om han opprinnelig ikke hadde noen bakgrunn fra Irak. Feisal var senere sentral i forhandlinger med britene om full formell uavhengighet for Irak som ble oppnådd i 1932.