Federico Fellini

Federico Fellini var en italiensk filmregissør. Han er en av filmhistoriens mest berømte og særpregede personligheter.

Fellini begynte som journalist, han var senere karikaturtegner, han bidro til manuset på blant annet Rossellinis Roma città aperta (Roma – åpen by, 1945) og Paisà (Befriende ild, 1946) og han spilte en hovedrolle mot Anna Magnani i Rossellinis L'Amore (1948; episoden Il Miracolo).

Regidebuten Luci del varietà (1951; sammen med Alberto Lattuada), med handlingen lagt til et teatermiljø, viste et talent for kjærlighetsfylt personskildring beslektet med Chaplins. Deretter laget han den underholdende komedien Lo sceicco bianco (1952), hvor han gjør narr av ukebladenes fotoromaner. Filmene ble ikke særlig høyt vurdert av kritikerne, men har siden blitt rehabilitert.

Fellinis gjennombrudd kom med den selvbiografiske I vitelloni (1953), hvor en gjeng med ambisjonsløse provinsungdommer skildres med lyrisk autentisitet. I La strada (Landeveien, 1954; Oscar-pris), om en omreisende muskelmann og hans tilbakestående kvinnelige assistent, gjorde hustruen Giulietta Masina inntrykk. Etter Il bidone (Krapyl, 1955), en mørk skildring av småkjeltringer som lever av å svindle andre småfolk, kom den mesterlige Le notti di Cabiria (Cabirias netter, 1957; Oscar-pris), med en gripende Masina som den uheldige gatepiken Cabiria. Filmen ble en internasjonal suksess, og Fellini fulgte opp med to storproduksjoner som kanskje manglet den nære menneskeligheten, men hvor hans kunstneriske kontroll nådde sitt høyeste nivå.

La dolce vita (Det søte liv, 1960), om en nihilistisk fotograf i møte med et tomt overklassemiljø, er en blendende skildring av det moderne livets rotløshet. Filmen ble hardt angrepet av kirken og det etablerte. Med Otto e mezzo (8½, 1963; Oscar-pris) laget han en fabel rundt sine egne dilemmaer som filmregissør, med unike visuelle sveip over virkelighet, drøm og barndomsminner.

Giulietta degli spiriti (Julietta og åndene, 1965), et portrett av en kvinne som lever i en fantasiverden, ble også godt mottatt. Senere filmer stivnet imidlertid til mellom barokke dekorer, karikerte rollefigurer og burleske påfunn. Særlig gjelder dette for Satyricon (1969), som var henlagt til romertiden, Casanova (1976), basert på den berømte libertinerens selvbiografi, og E la nave va (1983), en teatral politisk fabel om Europa før verdenskrigene.

Roma (1972) ble sett på som en mer inspirert kjærlighetserklæring til den evige stad, og Amarcord (Amarcord – et tilbakeblikk, 1973; Oscar-pris), med handlingen henlagt til hjembyen Rimini i mellomkrigstiden, ble godt mottatt. I La città delle donne (Kvinnebyen, 1980) kommenterte han 1970-årenes kvinnefrigjøring på underfundig vis, og i Ginger e Fred (1985) utleverte han fjernsynets vulgaritet.

I tillegg til å ha vunnet fire Oscar-priser for beste fremmedspråklige film, ble Fellini nominert tolv ganger i kategoriene beste manus eller beste regi. Og han ble tildelt en æres-Oscar i 1992.