Christian 7.

Christian ble i 1765 forlovet med sin kusine, prinsesse Caroline Mathilde av Storbritannia og Irland, søster av kong Georg 3. Vielsen fant sted ved stedfortreder i London 1. oktober 1766. Kongeparet møtte hverandre for første gang i Roskilde 2. november, og ble personlig viet i Christiansborg slottskirke seks dager senere. Deres eneste sønn, den senere kong Frederik 6., ble født i 1768. Christian ble også offisielt utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men det er mest sannsynlig at hun var datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee.

Forholdet mellom ektefellene ble hurtig dårlig, og kongen behandlet dronningen på en lite tiltalende måte. Han kunne blant annet være svært sarkastisk, og dette gikk ut over ministre, tjenere og ektefellen. Etter en periode kom det til et brudd mellom ektefellene. Ekteskapet var blitt fremskyndet, da man håpet at dette ville få kongen til å endre sin oppførsel, men resultatet ble det motsatte. Han ville nyte friheten og rase ut, som han selv sa, og i årene 1767–1768 konsentrerte han seg om dette. Han festet med unge offiserer og hoffmenn, og kongen og hans følge herjet rundt i København. De drakk på dårlige kneiper, og ofte var den eneveldige majesteten i slåsskamp med vekterne.

Det var i denne perioden Christian ble kjent med Anne Cathrine Benthagen (1745–1805), kjent som Støvlett-Cathrine eller Mylady, etter at hun hadde vært elskerinnen til den britiske ambassadøren. Hun hadde også vært alminnelig prostituert, men nå ble hun kongens faste ledsagerske under hans nattlige tokt rundt om i København. Det skal ha eksistert et sado-masochistisk forhold mellom Støvlett-Cathrine og kongen. Hun skal blant annet ha pisket ham, men det har vært antatt at de ikke hadde et ordinært seksuelt forhold. Hun fikk sterk innflytelse over kongen, og ministrene fryktet hennes politiske makt. De tvang derfor kongen til å forvise venninnen til Hamburg, hvor hun ble plassert i tukthuset. Kongen mistet etter dette noe av interessen for utsvevelser, men han fortsatte å interessere seg for Støvlett-Cathrine, selv når han ellers var helt sløv. Det ble derfor forbudt å nevne henne for ham.

I perioden juni 1768–januar 1769 var kongen på reise i Tyskland, Nederlandene, Storbritannia og Frankrike. Ved hoffet var man engstelig for hva han kunne finne på under reisen, men han overrasket alle med å oppføre seg upåklagelig i offentlig sammenheng. Imidlertid oppviste han avvikende atferd privat. Dette gav seg utslag i hypokondri, sløvhet og dessuten raserianfall, hvor han ødela inventaret i rommene hvor han bodde. For øvrig hadde han fikse ideer, blant annet om at han var et forbyttet barn.

Kort før utenlandsreisen var Johann Friedrich Struensee blitt utnevnt til kongens livlege. Han opptrådte rolig og bestemt, og behersket kongens ulike stemningsleier. Etter at følget kom tilbake til København, ble Christians psykiske sykdom verre. Struensee isolerte ham på hans værelser, hvor han forsøkte å skaffe sin plagede pasient atspredelse av det rolige slaget, blant annet ved høytlesning. Han klarte også å få i stand en forsoning mellom kongen og dronningen.

Struensee vant kongens tillit og fikk dermed stor innflytelse, etter hvert også i statsstyret. I tillegg var han blitt dronningens elsker. Livlegen var flink til å gi Christian inntrykk av at det var kongen som bestemte. 15. september 1770 fikk Bernstorff avskjed, og Struensee overtok makten, noe han benyttet til å foreta omfattende reformer (opplyst enevelde). Han styrte ved hjelp av kabinettsordrer, hvor kongen underskrev det som ble fremlagt for ham. Fra 1771 signerte Struensee selv ordrene.

Christian forsvant inn i den psykiske sykdommen, men hans tilstand varierte sterkt. Han levde uvirksomt og retarderte til et barnslig nivå, og tilbrakte mye tid med lek. Hans viktigste lekekamerat var i lange tider en svart pasje. Dessuten var han nært knyttet til sin hund. Det gjorde sterkt inntrykk på omgivelsene at kongen under raserianfallene ødela inventar og vinduer. De offisielle måltidene var en prøvelse, hvor det forekom både voldelige og pinlige scener.

I 1770 ble greve Enevold Brandt (1738–1772) ansatt som kongens oppasser, og han refset kongen fysisk. Han gikk så langt at han prylte den psykisk syke monarken, noe som ved Struensees fall førte til at Brandt også ble henrettet, dømt for å ha lagt hånd på kongen. Fra 1771 var Christians gamle lærer Reverdil kongens tilsynsfører og selskapsmann.

Struensee hadde etter hvert lagt seg ut med så vel embetsverket som offiserskorpset, næringslivet og kretsen rundt enkedronning Juliane Marie (Christians stemor) og hennes sønn, arveprins Frederik. I januar 1772 lyktes det for arveprinsens sekretær, Ove Høegh-Guldberg, og enkedronningen å få kongen til å undertegne de nødvendige arrestordrer mot Struensee og Brandt. De ble dømt til døden for majestetsforbrytelse i april samme år, og etter henrettelsen ble likene kvartert og lagt på steile og hjul. Selv om kongen fungerte som en underskriftsmaskin, følte han seg periodevis presset, som da enkedronningen fikk ham til å underskrive dødsdommene.

Samtidig ble han skilt fra Caroline Mathilde på grunn av hennes forhold til Struensee. Hun ble forvist til Celle i Hannover, brorens tyske fyrstedømme, hvor hun døde i 1775.

Enkedronning Juliane Marie og Høegh-Guldberg behersket deretter regjeringen til 1784, da kronprins Frederik gjennomførte et statskupp ved å få sin fars underskrift på de nødvendige dokumentene. Det ble besluttet at kronprinsen skulle kontrasignere alle kongelige ordrer, og dette gjorde det vanskeligere å benytte Christian for å gjennomføre eventuelle nye statskupp. Han fikk deretter mindre strengt tilsyn enn tidligere.

Christians psykiske sykdom er i ettertid diagnostisert som schizofreni, og han kunne ha øyeblikk hvor han opptrådte normalt. I disse periodene kunne han være vittig, og han kunne også oppføre seg som man forventet av en konge. Etter at britiske marinefartøyer bombarderte København i 1807 (flåteranet), ble kongen for sin sikkerhets skyld evakuert til arméhovedkvarteret i Rendsborg, hvor han døde av slag 13. mars 1808, noen dager etter at han hadde sett spanske hjelpetropper marsjere inn i byen. Den psykisk syke kongen trodde det dreide seg om en fiendtlig invasjon.