Christer Kihlman

Christer Kihlman var en finlandssvensk forfatter og kulturskribent. Han vakte oppsikt da han på 1960- og 1970-tallet behandlet følsomme og kontroversielle tema i sine romaner.

Han debuterte som modernistisk lyriker med Rummen vid havet (1951) mens han var student i Helsingfors. Etter 1960 konsentrerte han seg om prosa.

Hans første roman Se upp Salige! (1960, norsk 1974) vakte oppsikt med sitt oppgjør med det innestengte miljøet i finlandssvensk borgerskap, sett gjennom lokalavisredaktøren Randgren i «Lexå Nyheter», i en lett kamuflert Borgå, hvor Kihlman bodde på den tiden. Samme tema og miljø ble gjentatt i Den blå modern (1963). Kihlman introduserte en svært personlig og likevel universell «bekjennelseprosa» i den finlandssvenske litteraturen med Människan som skalv (1971), hvor han skildrer depresjoner, destruktive ekteskap, alkohol og homoseksualitet.

De to romanene Dyre prins (1975, norsk 1976) og Gerdt Bladhs undergång (1987) skildrer også hulhet i borgerskapet. I den første skildres oppkomlingen direktør Donald Bladh, som får sin lykke ødelagt av sønnens selvmord. I fortsettelsen rakner det for direktør Gerdt Bladh når konas elsker og hans egne affærer med mannlige prostituerte kommer til overflaten. I begge bøkene drøftes forholdet mellom liv, kunst og samtid.

I de tre kortromanene Alla mina söner, Livsdrömmen rena og På drift i förlustens landskap (1980-86) skildret han en latinamerikansk reise der jeg-personen ønsker å adoptere en argentinsk gutteprostituert.

Ved siden av forfatterskapet arbeidet Kihlman tidvis som bibliotekar og journalist. Han var redaktør for tidsskriftet Arena 1951-54, litteraturkritiker i Nya Pressen 1952-60, og har skrevet for Helsingin Sanomat, Dagens Nyheter og Ny Tid . Kihlman bodde fra 1993 til 2017 i Diktarhemmet i Borgå, som siden 1921 har vært en æresbolig for finlandssvenske forfattere, i regi av Svenska litteratursällskapet .